Norge og Gambia
Ismaila Njie er sjef for sykepleieavdelingen i Helsedepartementet og dermed også sjef for denne forskningsaktiviteten. Han har aldri vært i Norge. Han har ikke tid, sier han, til å være så lenge som seks uker på den internasjonale sommerskolen på Universitetet i Oslo, men tar gjerne imot en invitasjon til et kortere opphold. Han er en av initiativtakerne bak en intensjonsavtale mellom Helsedepartementet i Gambia og Universitetet i Oslo.
Njie hadde lagt opp et fantastisk program for oss da vi besøkte landet igjen høsten 2007, med besøk på helseinstitusjoner og samtaler med forskere og politikere. Norsk turisme opphørte for over ti år siden etter et militært statskupp. Nå er landet ganske stabilt og trygt, og igjen tilbyr norske charterselskaper turer til Gambia. Det er ganske greit å reise rundt i landet, i alle fall langs kysten. I år skal visstnok over 3 000 nordmenn oppleve kontrasten mellom turistenes liv på stranden og det fattige Afrika rundt hotellene ved hovedstaden. Bare en brøkdel av turistene drar inn i landet, og bare en brøkdel av dem igjen ser hva helsetjenesten består av. Turister som blir syke, kan betale seg inn i den private helsesektoren. 80 % av gambierne kan ikke det.
Vertskapet i Gambia uttrykte stor begeistring for utdanningen gambiere kan få i Norge. De ønsker at flere kunne reise, bl.a. de som arbeider innen helseadministrasjon og helseledelse. Det er etablert en diplomutdanning på Universitetet i Gambia, som for tiden har norsk rektor, Andreas Steigen. Stipendmulighetene er begrenset, men vi har greid å finansiere én student per år.
Studentene som har et studieopphold i Norge, reiser tilbake til Gambia og gjør der en strålende jobb. De genererer kunnskap for endring. Det kunne vært spennende å flytte noe av masterstudiet ned til Gambia. Men landet har få forbindelser med Norge for øvrig. Landet er lite og politisk ikke særlig viktig. En stor intervensjonsstudie for å nå tusenårsmålet om reduksjon av mødredødeligheten hadde vært spennende å gjennomføre. Vi vet hva som skal til: Alle kvinner bør få malariaprofylakse og jerntabletter i graviditeten. Alle bør kunne føde på en fødestue der de som tar imot barn, er opplært til å gjøre det og kan henvise de kvinnene som trenger medisinsk hjelp. For tiden er det mest hjelpepleiere, ikke jordmødre, som tar imot barn på fødestuene i Gambia. Det bør være flere ambulanser. Hester duger ikke, det bør minst være motorsykler med sidevogn eller biler. Telefonforbindelsene må bli bedre. Mobiltelefonnettet er bra, men det er ofte ikke strøm til lading av telefonene i landsbyene. På de 3 – 4 sykehusene på landsbygda må det være noen leger som kan gjøre keisersnitt, anestesipersonale som kan gi narkose og spinalbedøvelse, og noe mer utstyr enn det som er der nå.
Gambia viser at det går an å få til ting, selv uten bistandsmidler. Men det krever et langvarig og gjensidig samarbeid. Behovet for videreføring, helst opptrapping, er stort. Vi har kompetanse og vilje til å fortsette, men ikke midler til å holde alle hjulene i gang. Mødredødeligheten i Gambia er en av verdens høyeste, og kvinnens status er lav. Nå går jenter på skolen, det gjorde de ikke før. Men de som får en utdanning innen helsefag, drar ofte inn til byene eller til utlandet. De som ikke gjør det, får til noe, og det hjelper på moral og arbeidsevne. Deres arbeid må synliggjøres bedre.