Artikkel
Hvorfor heter det svartedauden og hvorfor skrives det slik?
Noen nynorskord kan ikke riksmålifiseres uten at det blir tertefint og komisk (1) . Det gjelder bl.a. ihuga, stoda og einstøing – og antakelig også svartedauden, som var tema for flere artikler i Tidsskriftets julenummer (2) – (4) .
Opphavet
Opphavet
«Svartedauden» er en moderne betegnelse med uklart opphav. I samtiden og lenge etterpå ble epidemien kalt «den store mannedauden» i Norge, «digerdöden» i Sverige og tilsvarende i andre land (3) . Ifølge Benedictow bygger ikke navnet på noen konkret kunnskap om hvordan svartedauden artet seg og har ingenting med at pestsyke ble svarte i huden eller at pestbyllene ble svarte (5) . Begrepet skal først ha blitt brukt av svenske og danske historieskrivere på 1500-tallet (6) . Kanskje skyldes det en feiloversettelse av det latinske uttrykket «atra mors», der atra kan bety både forferdelig og svart (5) .
Mannedauden, digerdauden, svartedauden
Mannedauden, digerdauden, svartedauden
På riksmål har man tradisjonelt brukt formene «svartedauen» og «svartedøden» – slik også Henrik Ibsen skal ha gjort. I Norsk riksmålsordbok står det oppført to Ibsen-sitater som dokumentasjon for dette: «saa kom svartedøden og bortrev alle mennesker» og «(dalen) ligger øde siden svartedauen» (7) . «Svartedauen» var også tittelen på Theodor Kittelsens mesterverk fra 1900 (3, 8) . Også i dag foretrekker noen forfattere denne formen: svartedauen – uten d (5, 9) .
I moderne ordbøker for riksmål og moderat bokmål står svartedauden oppført som eneform (10, 11) . Det gjelder også for nynorsk og bokmål. Slik har det vært i mange år (12) – og slik vil det bli. I rettskrivningsendringene fra 2005 står det: «Hoved- og eneformene mann(e)dauden og svartedauden blir stående, likeså formene digerdøden el. digerdauden» (13) .