Tilfeldighetene rår
– Hvorfor valgte du å bli lege?
– Ja, si det? Jeg vet ikke. Jeg kunne like godt blitt filolog. Jeg har betydelig interesse for språk og litteratur. Det var ingen leger i min familie. Jeg ville vel lære mest mulig om mennesker ut fra en naturvitenskapelig synsvinkel, og ville kunne noe som kunne hjelpe andre.
Klevmark var ferdig året før turnustjenesten ble innført. Deretter var han militærlege og vikar i en praksis på Jevnaker.
– Da jeg skulle begynne på sykehus var turnusordningen i gang, og det var helt umulig å få en stilling. Jeg dro til Sverige og ble der i to år. Jeg ble satt til å operere umiddelbart. Etter hvert var jeg på full fart inn i kirurgien, og da jeg reiste tilbake til Norge, var det dette jeg kunne, selv om det var nevrologi og psykiatri jeg hadde tenkt på i utgangspunktet.
– Og så ble det nevrourologi til slutt?
– Du kan si jeg gikk en veldig lang omvei.
Først jobbet han som assistent- og reservelege ved kirurgisk avdeling, Bærum sykehus, i seks år. – Så mye har jeg aldri arbeidet verken før eller siden. Vi gikk todelt vakt bak turnuskandidat. I ferien jobbet vi fire uker i strekk. Vi hadde verken anestesileger eller gynekologer. Han demonstrerer teknikken for å forløse i seteleie, og har ikke glemt gamle kunster.
– Totalt hadde vi 4 000 – 5 000 fødsler uten maternell død mens jeg jobbet der. Vi var overlege, reservelege, assistentlege og fire kandidater på 70 kirurgiske senger og fødeavdeling.
Fra Bærum bar det til Ullevål. Der arbeidet han under professor Carl Semb. Han viser meg bildet av bysten Arnold Haukeland laget av professoren. Klevmark og Haukeland var venner, og i den rommelige stuen står det 12 flotte skulpturer med Haukelands signatur. Flygelet har et eget hjørne. Veggene er dekket med bildekunst. Kunstinteressen går i arv, to store bilder har en av sønnene laget, og han har atelier på gården. Klevmark viser rundt i hjemmet, forklarer og viser – før vi setter oss ned og går tilbake til kirurgien.