Hva viser intelligenstesting?
Intelligens (av latin: forstand, evne) i moderne bruk omfatter et individs kapasitet til å handle meningsfylt, tenke rasjonelt og å håndtere miljøet på en effektiv måte (3). En IQ-test gir et bredt estimat på kognitive evner. Kognisjon (av latin: tenkning) er et fellesbegrep for tenkning, læring, språk, hukommelse, bevissthet, oppmerksomhet, psykomotorisk tempo og eksekutive funksjoner/arbeidshukommelse. Intelligenstester er tuftet på kunnskap om psykologi, nevrologi og statistikk. For å kunne administrere og tolke en intelligenstest kreves sertifisering.
For at en person skal få diagnosen psykisk utviklingshemning, må nesten alle kognitive og intellektuelle ressurser være betydelig nedsatt. Intelligensvurdering er nødvendig for å kunne stille diagnosen, ettersom signifikant subnormal intellektuell fungering er ett av diagnosekriteriene.
Gjennomføringen av en IQ-test foregår etter bestemte prosedyrer, og tolkingen gjøres i henhold til god testskikk. De mest brukte intelligenstestene er Wechsler-testen, for eksempel Wechsler Adult Intelligence Scale (3. utgave) (WAIS-III). En annen hyppig brukt intelligenstest er Leiter-testen, som ikke krever vokalt språk, verken hos undersøker eller hos den undersøkte. Instrumentet måler flytende intelligens, som antas å være upåvirket av sosial bakgrunn og utdanning, i motsetning til krystallisert intelligens, som reflekterer personens puggeevne. Leiter-testen anses derfor som kulturfri, noe som gjør den anvendelig i forhold til fremmedkulturelle.
WAIS-III består av 14 ulike deltester, og gjennomføres vanligvis på to timer. Ved testing får man ut en matematisk skår, en intelligenskvotient (IQ). Det er gitt normalfordelingen at gjennomsnittet i befolkningen har 100 IQ-poeng. 1 standardavvik/SD er satt til 15 og 2 SD er 30. For psykisk utviklingshemning skal intellektuell fungering være signifikant nedsatt, det vil si 2 SD, hvilket tilsvarer IQ ≤ 70. Man legger også inn en målefeil ± 5 poeng. En person med IQ 75 og signifikant svekkede tilpasningsevner vil, om enn sjelden, kunne få diagnosen psykisk utviklingshemning. Omvendt vil en person med IQ 65 uten signifikant svekkede tilpasningsevner, om enn sjelden, ikke få diagnosen utviklingshemning.
En intelligenstest og dens normer må kontinuerlig revideres, fordi det skjer en inflasjon i IQ-verdien over tid, den såkalte Flynn-effekten (4). Det beregnes en årlig inflasjon på 0,3 poeng. En gjennomsnitts-IQ på 100 i 1981 vil med Flynn-effekten tilsvare en IQ-verdi på 108 i 2007. Noe av årsaken til dette er bedret utdanningssystem, bedret ernæring, bedret helse og økt informasjonsspredning. Ifølge gausskurvens normaldistribueringen av IQ-skårer skal omtrent 2,3 % av voksne oppnå skårer 2 SD under gjennomsnittet 100. Prevalensen for psykisk utviklingshemning varierer imidlertid fra undersøkelse til undersøkelse og vil vise 2,5 – 3,0 % av den generelle populasjonen fordi diagnosen psykisk utviklingshemning tar hensyn til både intellektuelle evner og adaptiv fungering.
En persons intelligens antas å være relativt stabilt over tid, den korrelerer høyt fra ungdom til voksen, men kan være noe vanskeligere å predikere hos et barn. Hjernens modning, særlig i frontallappsnevronene og deres forbindelser, fortsetter i ungdomstiden (5). Det kan være grunner til å vurdere intelligensen på ny etter noen år, ettersom miljømessige faktorer, utdanning, symptomer på psykisk sykdom og medisinske forhold kan påvirke intellektuell fungering over tid.
Bruk av intelligenstest er av vesentlig betydning for graden av utviklingshemning. Det gjelder særlig i området moderat og lett psykisk utviklingshemning. Graden kan endres over tid, og en pasient kan teoretisk sett, etter en vurdering utelukkende basert på intelligenstester, bevege seg mellom nedre del av normalområdet og øvre del av lett psykisk utviklingshemning. Særlig i gruppen lett psykisk utviklingshemning kan diagnosen være vanskelig å stille. Intelligensområdet i gråsonen IQ 70 – 79 er dessverre lite problematisert i faglitteraturen.
Intelligenstesting og utvidet psykometri med nevropsykologisk testbatteri kan gi verdifull informasjon for bedre forståelse av atferdsmessige manifestasjoner som kan ledsage hjernedysfunksjon. Testingen kan være svært utbytterik når foreldre, utdanningspersonell og arbeidspersonell eller andre omsorgpersoner ikke skjønner personens lærevansker eller atferdsstil. Heri ligger også det terapeutiske potensialet, idet en korrekt diagnose gir et bedre utgangspunkt for hvordan personen skal forstås medisinsk og psykologisk. Forståelsen av personen blir mer helhetlig.