Handling under press
Alle de problemene vi har nevnt, blir selvsagt større i en krisesituasjon. En krise i politisk forstand er en situasjon der egne høyt prioriterte mål trues. Situasjonen blir kritisk fordi trusselen ofte utvikles hurtig med krav om rask handling. Krig er ikke sjelden resultat av beslutninger i en krise. I en politisk krisesituasjon fattes gjerne viktige beslutninger i små grupper eller av lederen alene, noe som kunne innebære at stressede ledere taper kontakten med eksperter på lavere nivå, som kunne ha vel underbygde innvendinger mot de vedtak som gjøres. Ledere med behov for medarbeidere som er enige med dem, velger ofte rådgivere blant sin vennekrets eller nærmeste omgang, uansett kompetanse. Under stress kan man forstå ledere som vil ha støttespillere som er enige og som støtter dem. Men en slik samstemmighet er farlig.
Selv om gruppebeslutninger vanligvis er bedre og mer pålitelige enn individuelle beslutninger, vil alle grupper under visse omstendigheter være tilbøyelige til å handle slik at risikoen snarere øker enn minsker. En fare er ettergivenhet overfor en dominerende leder. Politiske og militære grupper er her spesielt sårbare, ettersom både det militære og det politiske liv belønner de som støtter lederne. Militærutdanningen legger også som kjent vekt på lydighet mot autoriteter. Det er også interessant i denne sammenheng at tallrike studier viser at grupper vanligvis tar større risker enn individuelle personer. Dette kan forklares med at mot og djervhet vurderes høyt. Medlemmer i en gruppe må således vise at de våger å ta risker. Man har også erfart at grupper på lavere nivå i en krisesituasjon kan ha tendens til å rapportere det de tror de overordnede gjerne vil høre. Derfor vil usikker informasjon fra radarskjermer kunne rapporteres som klare fakta, selv om det egentlig foreligger stor usikkerhet.
Den amerikanske sosialpsykologen Irving Janis har i boken Victims of Groupthink analysert en del militære feiltak (3). Paradeeksempelet er angrepet på Cuba ved Grisebukta i 1961. Hvordan kunne en oppvakt president med en gruppe uvanlige kunnskapsrike rådgivere ta så feil? En del av svaret finner Janis i at rådgiverne påvirket hverandre innbyrdes slik de trodde det ble forventet av dem, uten å slippe til motstridende oppfatninger. I det aktuelle tilfellet var de innsamlede informasjoner langt fra entydige. Tvert om forelå det flere opplysninger som tydet på at invasjonen var høyst diskutabel. Blant annet var Castros armé 140 ganger sterkere enn den aktuelle amerikanske invasjonsstyrken.
Vi vet i dag en god del om hvordan mennesker handler under press. Innen visse grenser kan frykten og spenningen få et individ til å handle rasjonelt, ja sågar øke dets prestasjoner. Men hvis angsten og spenningen går over et visst nivå, kan den virke uheldig inn på vår atferd. Vi faller tilbake på konvensjonelle tankemønstre, vi blir mindre opptatt av å finne nye gode løsninger på den trussel vi står overfor. Og når frykt for fienden stimuleres ved propaganda og politisk press, tiltar spenningen hos de politiske og militære ledere. I en slik situasjon vil enhver handling ofte synes bedre enn ingen handling. Det kan oppstå ønske om å få det hele avgjort, overstått straks, selv om en rasjonell overveielse sier at dette representerer selvmord. I en svært spent politisk og militær situasjon må vi altså tenke oss statsledere som er trøtte og utmattede, som har vanskelig for å konsentrere seg, som er engstelige og urolige for de kryssende meninger, omgitt av hauker som vil handle og andre som er handlingslammede. Der atomvåpen inngår i bildet, vil tanken på å slå til først dominere partenes strategi. Ingen ønsker egentlig å bruke atomvåpen, må vi tro. Likevel øker risikoen for bruk voldsomt i en alvorlig krisesituasjon.