Ripipip

«Jeg seiler østover i Morgenrødmens vind så lenge jeg kan. Svikter hun meg, padler jeg videre i kanoen min. Hvis den synker, svømmer jeg med de fire potene mine. Og når jeg ikke kan svømme lenger, og jeg ikke har nådd Aslans land eller gått over kanten av verden i veldige vannstryk, skal jeg synke til bunns med nesen mot soloppgangen…»

C.S Lewis Reisen til det ytterste hav

Den talende musen Ripipip fra krøniken om Narnia er Aslak Bråtveits helt og alter ego. Om Ripipip heter det at hans tapperhet og eventyrlyst er omvendt proporsjonal med størrelsen. Han tror fullt og fast på dryadens spådom, meddelt ham som babymus, at han ved å holde stø kurs mot øst en dag skal seile inn i det forjettede land, Aslans rike. «Where the waves grow sweet.» Uinnvidde lesere får ha oss unnskyldt og er samtidig oppfordret. Bøkene om Narnia er utsøkt påskelektyre (1).

– Tapenade, gjentar kelneren vennlig. – Moset ansjos, oliven, kapers og olivenolje, avslutter han. Aslak Bråtveit har lurt på hva det er han spiser. Noe svart på en brødskive. Han er benket ved et hjørnebord i etablissementet, av Oslo-pressens utelivsveileder beskrevet som «elegant kontinentalt». Med loslue og tversoversløyfe skulle Aslak Bråtveit således være godt innenfor. Det er tidlig kveld, de andre gjestene er stort sett dresskledde menn i små grupper, stemningen er lavmælt saklig og solvent.

– Luen heter Rennesøyhuve på mine trakter. Rennesøyhuve og pipestell var noe alle gutter fikk til konfirmasjonen før i tiden. Det finnes ikke maken til praktisk hodeplagg. Tversoversløyfe er bare en liten egostyrkende gimmick. Jeg foretrekker propell fremfor valium eller betablokker. Dessuten holder den oppmerksomheten effektivt unna mangelen på press i buksene.

Hans visuelle fremtoning er kjent for mange kolleger, også de som ikke vet hvem han er. Fotografiene som dokumenterer Aslak Bråtveit på jobb i sitt øyrike – natt og dag, til lands og til vanns, opplagt og sliten – brukes både i utdanningsøyemed og ofte som illustrasjonsfoto (2). Han er Doktoren. For de unge legene tjener bildene som knagger for refleksjon over legerolle og profesjonsetikk, de mer erfarne blant oss smiler gjenkjennende. Fastfrosne øyeblikk i svart og hvitt fra det profesjonelle hverdagslivet lar oss se detaljene vi ikke fester oss ved i vår travelhet, og synliggjør det som foregår samtidig, utenfor vårt eget fokus. Fireåringen som hopper begeistret opp og ned på undersøkelsesbenken i bakgrunnen mens legen har oppmerksomheten på mamma og den nye babyen. Spenningen hos de andre i rommet mens legen sitter dypt konsentrert på sengekanten, opptatt med å undersøke pasienten. «Djevelen bor i detaljene», sier et tysk ordtak. Der bor vel i så fall også Vårherre. Aslak Bråtveit har et sterkt forhold til begge. Han deler med det kristenfolket kaller «stor frimodighet», sine erfaringer og tanker som lege i dette religiøse landskapet. For noen år siden publiserte han en brevveksling med professor Asbjørn Aarnes der de to diskuterer beretningen om den barmhjertige samaritan (3). I tillegg til å være lege virker Aslak Bråtveit som emissær på bedehusene. Det er derfor vi er samlet her på brasseriet i kveld. Påsken står for døren.