Epidemiologi
I en norsk studie med 107 pasienter som var hospitalisert på grunn av ulykker, og der knapt 50 % hadde vært utsatt for trafikkulykker, tilfredsstilte bare én pasient DSM-III-kriteriene for posttraumatisk stressforstyrrelse(3), noe som viser at den «naturlige» insidensen av slike forstyrrelser etter ulykker er meget lav. I en amerikansk befolkningsundersøkelse fant man derimot en livstidsprevalens for posttraumatisk stressforstyrrelse på 7,8 % og en klart høyere forekomst for kvinner (10 %) enn for menn (5 %) (4). I en norsk undersøkelse med noe vide kriterier fant man en livstidsprevalens på 8,8 % i både Oslo og Lofoten. Her var kjønnsforskjellen svært stor – 13,5 % for kvinner og 3,6 % for menn (5). Symptomene må ha gjort utslaget. Det kan neppe være så mange som har opplevd ekstreme påkjenninger i form av naturkatastrofe, uhyggelige krigsopplevelser, voldtekt eller tortur.
En amerikansk studie rapporterte at 30,9 % av alle som hadde tjenestegjort i Vietnamkrigen, kokker og kontorfolk så vel som infanterister, hadde utviklet posttraumatisk stressforstyrrelse, og 22,5 % hadde utviklet en subklinisk form. At over halvparten av dem som tjenestegjorde i Vietnam, skulle ha utviklet den fulle eller subkliniske formen må overraske, særlig fordi bare 15 % av dem som tjenestegjorde der, var i kampenheter (6).
Menn som er mer utsatt for traumatiske opplevelser, har lavere forekomst av posttraumatisk stressforstyrrelse enn kvinner (4, 7, 8). Noen enighet om hvorfor man har denne kjønnsforskjellen, finnes ikke. En forklaring er at det er forskjellige typer av stress som forekommer hos kvinner og menn. Seksuelle traumer, som er mer hyppig hos kvinner enn hos menn, er også en type traume som ofte fører til posttraumatisk stressforstyrrelse (4, 7, 9). På den annen side viser data i den omtalte befolkningsundersøkelsen fra USA (4) at kvinner hadde høyere risiko for å utvikle posttraumatisk stressforstyrrelse, selv når man kontrollerte for typen traume. Stein og medarbeidere viste at selv når de som ble eksponert for seksuelle traumer, ble ekskludert fra analysen, hadde kvinner høyere risiko enn menn (10). Kan forklaringen være at de fleste diagnoser ikke er «riktige», men at disse pasientene har forskjellige nervøse symptomer av angst og depressiv karakter som følger det vanlige mønsteret med høyere andel hos kvinner?
I en australsk studie rapporterte Creamer og medarbeidere at mens menn hadde større risiko for å oppleve en traumatisk episode i løpet av livet, hadde kvinner bare litt høyere risiko for å utvikle posttraumatisk stressforstyrrelse etter DSM-IV-kriteriene enn menn (9). Hvis man kontrollerte for typen traume, var det ingen økt sårbarhet for kvinner. Forfatterne antyder at det kan være sosiokulturelle faktorer som bidrar til symptomer etter traumer, og at slike faktorer kan forklare fraværet av kjønnsforskjeller i det australske utvalget.