Meningen med livet
Psykiater og overlege Per Størksen opplevde å bli kallet til det livet han nå lever, som Johannes-Maria av Korset, karmelittmunk og prest i den katolske kirke. Han brøt opp fra en tilværelse i Oslo med familie og det de fleste vil oppfatte som en meningsfylt jobb blant de utsatte og utstøtte i samfunnet, rusmisbrukere og psykisk skadede ungdommer. Det er ti år siden. 6. januar 2002 avsa han de høytidelige, evige løftene om å leve i fattigdom, kyskhet og lydighet.
– For å skape en felles himmel over dette intervjuet innledningsvis: Hva er det du har lært som også lar seg formidle til oss som står utenfor din egen krets av troende?
– Det viktigste for meg som prest er å minne om at Kristus sa at han kom til verden «for å forkynne det glade budskapet for de fattige» – og å hjelpe mennesker til å vite at Gud elsker hver enkelt av oss, uten forbehold eller unntak. Kirken blir av mange – dessverre ikke uten grunn – oppfattet som fordømmende og straffende. Glede og kjærlighet er nøkkelord i det kristne budskapet, ikke forbudene. Klosterlivet har også lært meg mer om å ta imot, om den intense gleden ved å få og om betydningen av å takke. Det er vanskelig for mennesker i vårt samfunn å ta imot, fordi det gir assosiasjoner til avhengighet, en kontrast til idealet om selvrealisering gjennom å skaffe seg mest mulig. Der har vi mye å lære av de som faktisk er avhengige.
– Men er ikke dette tanker du også gjorde deg i arbeidet ditt som lege? Mange som leser dette vil spørre seg hvorfor nettopp du – med din empati og solidaritet med de svakeste – valgte deg vekk fra legegjerningen?
– Jeg synes mitt gudbarn i Frankrike har formulert det beste svaret på det. Da jeg forkynte beslutningen om å gå i kloster, var hans fars, min brors, første reaksjon at «i klosteret gjør man jo ingen nytte for seg». Til det sa min unge nevø: «Men far, da tror du jo ikke på bønnens kraft.» Om man tror det er meningsløst å be, da er klosterlivet meningsløst. I solidaritet med alle som lider, går munker og nonner inn for å vie sitt liv til å be for dem. Essensen i arbeidet som praktiserende lege gjenfinner jeg i min virksomhet som prest, ikke minst i det sjelesørgeriske arbeidet.
Karmel betyr hage. Utgangspunktet for ordenen var et titalls eremitter, sannsynligvis korsfarere, som bosatte seg på Karmelberget «ved profeten Elias’ kilde» på slutten av 1100-tallet. I 1209 fikk de en egen ordensregel (formula vitae) av patriarken av Jerusalem, den hellige Albertus. Der legges det særlig vekt på den uavlatelige bønnen.
– Ber du virkelig hele tiden? Hvordan er det mulig? Og – et håpløst, men uunngåelig spørsmål – hvordan kan du vite om det virker?
– Først synes bønn å være noe man gjør, presterer, ville nok noen si. Så blir bønnen i stigende grad noe man får. Og gradvis blir bønnen noe man er. Vi vet at bønn virker, fordi Kristus sa det. Jeg vil gå så langt som til å si at hvis jeg var til hjelp for noen da jeg var psykiater, så er jeg til større hjelp nå. Det er ikke min jobb å måle effekt. Noe av den samme grunnholdningen til effektmål hadde jeg for øvrig allerede som lege på Ullevål. Hvis vi greide å gi en ung rusmisbruker litt bedre selvfølelse, syntes jeg det var et godt resultat. Det var viktigere at de opplevde at noen brydde seg om dem, at de følte seg elsket, enn at de ble helt stoffrie.