Helsetjeneste fra grunnen av
– Hvorfor bør man jobbe ute, slik du har gjort? Og hvorfor bør man la være?
– Jeg kan ikke se noen grunn til å la være, forutsatt at man har anledning, som jeg hadde, og ikke er redd.
– Var du redd?
– Nei, jeg var ikke redd, selv om vissheten om at farlige situasjoner kunne oppstå var til stede. Det var stadig meldinger om spenning mellom den lokale Khartoum-garnisonen i landsbyen og SPLA (Southern Sudan liberation Army), selv om fredsavtale var inngått. En søndag gikk et ammunisjonslager i luften. Da hadde alle ganske høy puls, til vi fant ut hva som hadde skjedd. Man må tåle isolasjon. Man har alltid utveien å reise hjem, men man bør ikke dra ut hvis man ikke er trygg på seg selv og på at man kan holde ut. Man vil møte nye og vanskelige faglige utfordringer, uten at man har noen å støtte seg til. Da må man bare gjøre det beste man kan. Man skal ikke benytte anledningen til å prøve seg på ting man ikke behersker. Schmidt har ikke tenkt å bygge opp under myten om Leger Uten Grenser som cowboyer.
– Vi kom ikke som cowboyer, vi kom med en ambisjon om å bygge opp primærhelsetjenesten i et område som ikke hadde noen. Vi ville bygge opp noe som kunne overtas, lokal kompetanse, bygninger og systemer. Samtidig hadde jeg nok ofte mine tvil om hvor mye vår innsats faktisk betydde for folk flest og i den store sammenheng i et samfunn som mangler alt.
– Blir man populær som hjelpearbeider?
Han smiler skjevt og innrømmer at han nok ofte forventet mer takknemlighet. – Men det er jo forståelig. De skjønner at vi knapt kan lindre mye av den lidelsen de bærer på. Vi fikk ofte høre at vi hadde lite annet å by på enn hvite piller som ikke hjalp stort og ble kritisert for å være uvillige til å gi injeksjoner og «drypp», noe de forventet og hadde tro på. Dessuten bygger det seg lett opp rykter, slik som etter at tre barn med alvorlige infeksjoner døde etter injeksjoner med et «gult stoff» gitt av våre folk. En del av skepsisen skyldtes nok også at vi ble oppfattet som konkurrenter til menn som hadde eller strebet etter maktposisjoner i området.
– Følte du deg aldri som en helt?
– Vi havnet oppi en krise da det oppsto en større koleraepidemi. Leger Uten Grenser kom med folk og utstyr. Vi oppnådde nok en heltestatus da.
– Hva var vanskeligst ved å være i Sudan?
– Det verste var isolasjonen. Det var som å være en vandrende utstilling. Man får ikke være i fred. Jeg savnet friheten. Vi bodde tett i vårt lille samfunn av hjelpearbeidere fra mange nasjoner, de aller fleste mellom 20 og 30 år. Det danner seg lett klikker, og det er ikke gitt at man finner noen man trives med, sier han.
– Det var forresten et av de gode spørsmålene i mitt ansettelsesintervju: «Du som er vant til å være din egen sjef, hvordan ser du på å få en knapt 30 år gammel sykepleier som sjef?» Godt spørsmål – og det var slett ikke alltid like enkelt, viste det seg.
Det er gode retningslinjer for arbeidet i Leger Uten Grenser, men organisasjonen kan nok noen ganger føles vel hierarkisk, på grensen til militær. Det kan være utfordrende når man er vant til å prioritere etter eget forgodtbefinnende, smiler han.
– Jeg synes nok for øvrig at det er uheldig om MSF-teamene bare består av 30-åringer. Jeg kom etter hvert godt overens med min unge sjef, og jeg tror vi begge satte pris på evalueringsrunden etter endt oppdrag. I alle fall hadde nok jeg godt av den runden, selv om jeg ikke er like sikker på at den betyr «walkover» til eventuelle nye oppdrag – noe jeg faktisk er innstilt på å ta. Det ga mersmak!