Forsiktig fandenivoldsk

For mye prektighet

Liv Marit ville trappe ned, men nissen fulgte med på lasset. Nå er hun sjeflege, kliniker i halv stilling og forskningsveileder.

– Av og til føles det som jeg har gått fra asken til ilden! Men her liker jeg å brenne, for den bevegelige horisonten gir meg den restitusjonen jeg trenger. Studien vår handler om pasienter som ikke klarer å gå lenger, men som ikke har noen påvisbar organisk sykdom, såkalt konversiv lidelse.

– Forsøker dere å forstå problemet psykodynamisk?

– Jeg forsøker å la være å spille psykiater. Vi inntar en pragmatisk holdning til pasientens symptomer. Behandlingsteamet arbeider mye med at alle skal formidle de samme holdningene til pasienten. Vi støtter pasienten når han eller hun blir bedre og prøver å gi mindre oppmerksomhet til tilbakefall.

– Atferdsterapi altså.

– Kall det hva du vil. Jeg er ikke så opptatt av hva man kaller barnet, det viktigste er at behandlingen virker, og det gjør den. Det minner meg forresten om noe annet, nemlig vårt foreldede diagnosesystem. Det har irritert meg lenge.

– Hva sa du?

– Hos oss ser vi mange pasienter som har falt mellom alle stoler. De har gått i en runddans mellom ortoped, nevrolog og psykiater uten at noen har kunnet sette navn på problemet de har. I mellomtiden har vi skapt en kroniker.

– Hva kan vi gjøre annerledes?

– Vi trenger helhetstenkning i medisinen. Kanskje trenger vi andre navn på tilstandene, dagens diagnoser dekker ikke godt nok de kliniske sykdomsbildene. Vi må heller ikke lukke øynene for den sosiologiske dimensjonen ved sykdom. Folk fra ulike sosioøkonomiske sjikt har ulike måter å fortolke symptomer og håndtere sykdom på. Dette er vi i altfor liten grad oppmerksomme på, kanskje fordi det ikke er helt stuerent å hevde at slike forskjeller eksisterer. Jeg synes godt Tidsskriftet kunne diskutere flere slike samfunnsmessige spørsmål. Dessverre er Tidsskriftet altfor prektig og politisk korrekt. Hva er Tidsskriftet egentlig, et menighetsblad for lauget?

– Kan jeg sitere deg på dette?

– Ja, det kan du godt, sier Smedstad med en latter. – Hvorfor skal dere for eksempel alltid portrettere leger som er spesielt vellykkede? Hva med å trekke frem legen som misbruker medikamenter, den alminnelige legen, legen med problemer av ett eller annet slag?

Men heller ikke Liv Marit Smedstad vil utlevere eventuelle mørke sider ved sin karakter. Og bare så det er sagt. Damen har aldri rørt en sigarett.