Sykkel for fri grunnforskning?
– Du har stiftet en aksjon som ikke er umiddelbart begripelig. Hva i all verden er Sykkel for fri grunnforskning?
– Den offentlige finansieringen av grunnforskningen er betydelig lavere i Norge enn i land vi liker å sammenlikne oss med. Uten grunnforskning, ingen ny kunnskap i medisinen – eller verden for den del. Min bekymring er primært at det er så få midler til utdeling. Videre er jeg urolig for prioriteringen av de midlene som finnes – særlig at det aldri er penger til små, frie grunnforskningsprosjekter som ikke inngår i allerede etablerte programmer. Når midlene skal fordeles, fungerer kriteriene slik at pengene stort sett går til dem som har fått før. Både bredden og nybrottsarbeidet blir skadelidende ved en slik praksis. Særlig unge, ikke-etablerte forskere som ikke har noen «sugar daddy» i ryggen rammes. Og når krybben er tom, bites hestene. Det blir lett å henfalle til klaging og sutring. Sykkel for fri grunnforskning (SFFG) er rett og slett en ideell organisasjon som vil skaffe penger til frittstående prosjekter i norsk grunnforskning. Dessuten er det jo et politisk stunt for å forsøke å forandre virkeligheten.
– Ved å sykle?
– Hvorfor ikke? Man ser jo stadig sponsorer som støtter gode prosjekter mot å bli synliggjort på en fordelaktig måte. Så tenkte jeg at sykling er en sunn og miljøvennlig aktivitet som er godt forenlig med vårt formål. Sponsorene kan bli veldig fint profilert ved at vi deltar i kjente langdistanseritt med draktreklame for dem, dessuten at de får logo og link på hjemmesiden vår, www.sykleforforskning.org De betaler per syklet kilometer – det er hele ideen.
– Din?
– Ja. Jeg kan ikke fordra folk som sutrer. Man får heller forsøke å lage en strategi. Nå håper jeg på at de skikkelige rikingene i Norge oppdager oss og spytter i noen millioner. Vi kan love at midlene blir pløyd direkte inn i den gode sak, utelukkende til konkrete forskningsprosjekter.
– Etter mine opplysninger er legemiddelindustrien blant det du kaller «skikkelige rikinger»…
– Legemiddelindustrien er ikke interessert i å sponse grunnforskning i Norge. Vi produserer ikke piller i dette landet.
– Kan du gi eksempler på forskning som kan fenge den ikke-opplyste, men styrtrike målgruppen du beskriver?
Guro Valen overrekker meg et blodferskt eksemplar av SFFGs nyproduserte reklamebrosjyre. Datteren Nora (ti år) er avbildet på sykkel. Under overskriften Slik har forskning gitt Nora en tryggere framtid står listet opp behandling av en rekke vanlige tilstander. SFFG skal sykle for at listen kan forlenges med genterapi mot hjertesykdom, stamcelleterapi mot hjerneslag og immunmodulering mot kreft, for å nevne noe.
– Jeg vil tro at mange, både privatpersoner og bedrifter, kan tenke seg å støtte oss. Vår største utfordring er utadrettet informasjon, det å nå frem til potensielle og helst potente sponsorer. Min ambisjon er at vi skal sykle inn nok midler til et solid fond.
Brennende sjeler på sykkel som skal løfte norsk grunnforskning til nye høyder. Jeg kjenner varmen bre seg i kroppen. Dette er virkelig et desperat og vidunderlig prosjekt!
– Og nå skal dere sykle på Mjøsa? I tradisjonen etter Dag Solstad?
– Rundt. I fjor var vi tre personer som syklet Trondheim – Oslo. I år har vi økt oppslutningen med 100 %, men halvert distansen og deltar i «Mjøsa Rundt».
Hun fanger opp min referanse til gymnaslærer Pedersens sykling på vannet. Den er ikke ironisk ment.
– Jeg skjønner at noen kan oppfatte dette som litt desperat, medgir Guro Valen. – Men, som jeg sier: En desperat situasjon krever en desperat handling. Jeg skrev forresten til Jens da han ble valgt til statsminister. Inviterte ham til å ta med seg kunnskapsministeren opp hit, slik at de kunne få møte en gjeng vennlige, håndplukkede grunnforskere og lære litt. Han svarte aldri, og vi ser jo hvordan det går. Svenskene er mye bedre enn oss. De har for eksempel en ordning der unge, dyktige forskere får fire års etablererlønn, noe som gir dem tid til å danne nettverk og profilere prosjektene sine. Vi har ikke noe tilsvarende.