Patruljefører på ny post

Balansegang

– Hva gjør en prorektor?

– Jeg er vikar for rektor og leder forskningskomiteen. Jeg skal gi innspill om forskningspolitikken og fange opp signaler fra fakultetene. Det blir en balansegang på tre hovedområder. For det første avveiningen mellom grunnforskning og anvendt forskning. Jeg er opptatt av grunnforskningens verdi. Selvfølgelig er det fint å være til nytte og fint å tjene penger på det man jobber frem, men man må også tenke på om lojaliteten til universitetet svekkes av for mye vektlegging av dette.

Det andre spørsmålet er hvorvidt man skal satse på enkeltforskere eller større forskningsfellesskap. I naturvitenskapen er det blitt vanligere å jobbe i grupper. Innen industriell forskning må man ofte ha store prosjekter for å få finansiell støtte. Jeg synes det er viktig at prosjektene vokser frem fra forskernes motiv og lyst, ikke minst er det nødvendig for å få fremragende forskning. Man spør seg om det er midler til dem som jobber alene eller i par. Det skal nå satses en del på «småforskning», med tanke på at ressurstildeling kan supplere «storforskning». Jeg synes det er avgjørende at grunnforskningen er preget av en stor grad av frihet, og at man nettopp kan velge det som passer best.

Til sist er det et stadig tilbakevendende problem å skaffe midler. Det er mange ressurskrevende deler av forskningen, og laboratoriedrift er spesielt dyrt. Veksthuset på Tøyen, som er en del av Naturhistorisk museum, trenger å skiftes ut. Der har man tenkt å prøve å få private sponsorer til å bidra. Hvis jeg hadde hatt en velfylt bankkonto, kunne jeg ikke tenke meg noen finere måte å huskes for ettertiden på. Jeg skulle gjerne ha hatt navnet mitt på et veksthus.

– Hvorfor stilte du til valg?

– Først og fremst for å forsinke det uunngåelige forfallet, ler han. – Det er spennende å starte med noe helt nytt når klassekameratene begynner å gå over i pensjonistenes rekker. Det er viktig å ha venner som er yngre enn en selv, da tror jeg man holder seg i vigør lenger. Fysisk sett har Benestad bekjempet forfallet hele livet. Fremdeles sykler han til jobben, og bare dager før intervjuet ble han observert syklende i mørket gjennom snø og slaps.

– Hvordan kom du inn i universitetspolitikken?

– Jeg skrev en kronikk i Aftenposten med tittelen Forskning i kaldt klima. Etter det ble jeg valgt inn i kollegiet ved universitetet, jeg vet ikke helt hvorfor – muligens fordi jeg har en liberal innstilling. Jeg hadde ganske frie tøyler som barn, kanskje fordi jeg stort sett oppførte meg ordentlig. Jeg har vært opptatt av paravitenskapelig litteratur og er nok preget av mennesker jeg har møtt og bøker jeg har lest. Etter hvert er jeg blitt redd for en «BI-fisering» av universitetet. Jeg synes det er viktig at kirke og universitet eksisterer som spesielle institusjoner i samfunnet – det skal være høyt under taket.

Benestad misliker at aksjeselskaper blir så store at det ikke er kontakt mellom aksjonærer og ledelsen. – Det er kontakten mennesker imellom som er det viktige her i verden. Han ser ut som om han allerede hører motargumentene for sitt indre øre. – Selvfølgelig er noen firmaer nødt til å være store, både for firmaets og kundenes del. Hvis man skal lage en bil, blir det nødvendigvis en viss størrelse på bedriften. Men det er noe annet på et universitet, understreker han. – Og det er spennende å være med på å forme nettopp universitetet.