I alles interesse?
I Norge ble den første sykefraværskampanjen avløst av nye i en uavbrutt kjede frem til den foreløpig siste, avtalen om «inkluderende arbeidsliv» eller IA-avtalen. I den er sykefraværsreduksjon første og høyest prioriterte delmål, selv om også inkludering av eldre og funksjonshemmede er med.
Samfunnsforskere har pekt på at kampanjene mot sykefravær og for inkludering kan ses som ledd i en bevisst politisk strategi for å legitimere reduksjoner i trygdeytelsene (hakeparentesene er våre tilføyelser) (9):
«– krafttaket [for seniorpolitikk i arbeidslivet] og intensjonsavtalen [om et mer inkluderende arbeidsliv kan] tolkes som et første skritt på veien mot innstramninger i de norske inntektssikringsordningene: Ved å være villige til å forsøke alternative tiltak og grep, reder myndighetene grunnen for eventuelle senere innstramninger. I en begrenset periode (fram til 2005), satses det på frivillighet og informasjons- og holdningskampanjer. Samtidig trues det med en hardere strategi dersom ikke den myke tilnærmingen viser seg å ha ønsket effekt. Dette budskapet er klarest formulert i IA-avtalen, men kan tidvis også skimtes i diskusjonene rundt AFP. I et slikt perspektiv kan den økte vektleggingen av arbeidsgivers ansvar for forebygging og integrering i Norge like mye oppfattes som en indirekte strategi eller brekkstang for å få godkjent ønskede endringer i pensjons- og trygdesystemet, [i stedet for] som en selvstendig strategi for forebygging og inkludering i seg selv (…). Den tyngste byrden ved eventuelle fremtidige endringer i sykelønns- og førtidspensjonsordningen, (…) synes likevel å ville plasseres på arbeidstakerne, gjennom ulike innstramninger av inntektssikringsordningene.»
Sykefraværet har ikke latt seg påvirke merkbart av kampanjene. Hvis vi holder fast ved samfunnsforskernes perspektiv betyr dette paradoksalt nok at de har tjent sin hensikt. Den manglende effekten på fraværet har ryddet vei for viktige endringer i reglene for sykmelding, noe som blant annet har medført svekket personvern for den sykmeldte (10). Arbeidstakere har fått plikt til å informere arbeidsgiver om sin «funksjonsevne», ellers kan de miste retten til sykepenger. Opprinnelig var også legene tiltenkt en tilvarende informasjonsplikt (10).
Begrepet funksjonsevne er svært uklart, det samme er grensene for pasientens/arbeidstakerens informasjonsplikt. Også Datatilsynet er bekymret: ««Inkluderende arbeidsliv» gir et skinn av at arbeidsgiver kan kreve mer av arbeidstaker enn det som følger av loven. Det blir derfor viktig at arbeidstaker ikke føler seg forpliktet til å oppgi flere opplysninger enn de som har direkte tilknytning til utredning av hensiktsmessige tiltak for tilbakeføring til arbeidet, og gjennomføringen av disse tiltakene.» (11).
Tradisjonelt har sykefraværet vært arbeidsgivers og eiers bekymring. De blir rammet av produksjonstap og driftsforstyrrelser, og har gjennom tidene alltid forsøkt å bekjempe «uberettiget» fravær hos sine ansatte. De tillitsvalgtes oppgave har vært å beskytte de ansattes rett til sykefravær, og ikke minst retten til å tie om helseproblemene sine hvis man ønsket det. Fra og med 1990 har LO-NHO-kampanjene legitimert en ny åpenhet. Mange oppfatter den som entydig positiv. Slik beskrives den i evalueringsrapporten etter den første kampanjen:
«Prosjektet (…) har hatt en viktig direkte virkning på beslutningstakere på mange nivå, helt ned til den enkelte arbeidstaker (…). Denne effekten synes å ha rokket ved selve normgrunnlaget for vurdering av sykefravær som et samfunnsmessig problem. Reaksjoner som går igjen i evalueringen, er at det nå er blitt lettere og mer legitimt å ta opp spørsmål om sykefravær på arbeidsplassene (…) gjør det mulig å håndtere problemstillinger knyttet til sykefravær på en mer åpen måte enn tidligere. Dette er i seg selv et positivt resultat.» (3).
Åpenhet som innebærer utveksling av personopplysninger om andre, er lovregulert. Ifølge Datatilsynet kan for eksempel ikke tillitsvalgte ved å underskrive på IA-avtalen samtykke på vegne av de ansatte til at det behandles personopplysninger om dem (11). Langtidssykmeldte kan samtykke til at andre får tilgang til legeopplysninger. Men samtykket kan vanskelig regnes som frivillig når det gis for å unngå arbeidsløshet eller tap av sykepenger. Leger kan ha grunn til insistere på sin taushetsplikt i all denne åpenheten, selv om det skulle bli tolket som manglende samarbeidsvilje.