New public management
New public management er en moderniseringsbølge i offentlig sektor som oppstod i New Zealand og Australia i begynnelsen av 1980-årene. Kjerneelementene er bygd på overgangen fra en integrert stat til en desintegrert eller fragmentert stat. De består i økt fristilling av etater, tilsyn og statlige selskaper, med vekt på utvikling av resultatindikatorer, mål- og resultatstyring og fokus på kommersielle hensyn, samt økende oppsplitting av offentlige funksjoner. Det er relativt bred enighet om at new public management er et reformkonsept som styres av en ideologisk basert skepsis til stat og politikere, med basis i økonomisk teori med stor vekt på effektivitet og bruk av forbilder fra det private næringsliv, herunder management-orientering og altså «total kvalitetsledelse».
I de skandinaviske land fikk utformingen av new public manangement sitt preg ikke minst gjennom påvirkningen fra professor Christian Grönroos ved Svenska Handelshögskolan i Helsingfors og hans «service management-teori». Ifølge denne teorien er det ingen prinsipiell forskjell på bedrifter som produserer varer, og bedrifter som produserer tjenester. I begge tilfeller tilbyr man et «servicekonsept» mer enn et produkt. Hovedtesen er at gjennom til enhver tid å ha kundens behov i sentrum skaper man lojale kunder, noe som i sin tur er grunnlaget for langsiktig profitt (2). Den fornøyde kunde er med andre ord en kunde som kommer tilbake og dermed legger grunnlaget for økt omsetning.
Slik ser vi altså hvordan varehandelens begrep «kunden i sentrum» gjennom new public management i løpet av 1990-årene langsomt ble til helsevesenets suksessoppskrift «pasienten i sentrum».
Det er derfor lett å se at ønsket om å ha pasienten i sentrum styres av en annen og mer grunnleggende interesse: selgerens (eller serviceprodusentens) behov for fortjeneste gjennom å skape fornøyde kunder. På den måten blir pasienten først og fremst et objekt der «selgerens» fokus er objektiviserende, fordi pasienten ikke ses som et reelt og individuelt subjekt, men kun som et middel til økt omsetning for bedriften. Relasjonen blir med andre ord kun strategisk. Dette er vel og bra når man skal handle bruktbil eller melk, men i helsevesenet er det tradisjonelt det fundamentalt motsatte siktemål som gjelder, der den objektiviserende og rasjonaliserende medisinsk-teoretiske kunnskap kun er et middel for bedre å kunne møte og ha omsorg for det individuelle subjekt.
Omsorg er dypest sett en moralsk handling styrt av ønsket om å ville den andres beste. Dersom målet om den andres, dvs. pasientens, beste erstattes av målet om økt pasienttilfredshet, blir ikke bare fokuset, men også selve verdigrunnlaget, for helsevesenets innsats endret fra målsettingen om en genuin, profesjonell empati med vekt på pasientens beste, og til et selger-kunde-forhold med vekt på helsearbeiderens behov for å kunne dokumentere høy pasienttilfredshet og bedre inntjening. Språket vi bruker i omtalen av våre pasienter styrer vårt virkelighetsbilde og vårt syn på rollen vi har i møtet med pasientene. Bruken av begreper som «pasienten i sentrum» er faresignaler som sier noe om at vi er i ferd med å skape et helsevesen der genuin omsorg for den enkelte pasient ikke lenger er det endelige målet for vår gjerning.