Victoria i uskyldsblått
Min erfaring er at man imange legemiddelfirmaer ønsker å jobbe seriøst som kilde for mediene. Men enkelt er det ikke. Det lar seg lettest illustrere ved å gi et eksempel.
På oppdrag for firmaet Janssen-Cilag jobbet jeg med å formidle betydningen av et nytt legemiddel innen behandling av beinmargskreft. Kunnskapsfaktoren var skyhøy, jippofaktoren desto lavere. Når saken likevel ikke var helt uten innslag av jippo, er det noe Kungliga Vetenskapsakademin må svare for.
Vetenskapsakademin fikk seg nemlig til å gi fjorårets nobelpris i kjemi til en gruppe forskere som i 1980-årene fant ut hvordan cellene «merker» proteiner som skal destrueres, for å kunne skille dem fra dem som skal beholdes. Etter merkingen blir de utpekte sendt til de såkalte proteasomene i cellene, som fungerer som en slags søppelkvern.
Parallelt med offentliggjøringen av prisen og tildelingen senere ble et nytt legemiddel mot beinmargskreft introdusert i Norge. Velcade er det første anvendte resultatet av kunnskapen nobelprisvinnerne frembrakte. Midlet er en såkalt proteasomhemmer. Det forhindrer at veksthemmende faktorer blir brutt ned, dermed formerer kreftcellene seg langsommere. Studieresultater viste at pasienter som kunne være aktuelle for dette midlet, kunne få fordoblet gjenværende levetid med denne behandlingen sammenliknet med behandlingen som gis i dag.
Det går svært lenge mellom de gode nyhetene innen behandlingen av beinmargskreft, og i fagmiljøet ble Velcade derfor tatt imot med interesse. Som ledd i mitt arbeid med å skaffe bakgrunnsinformasjon kontaktet jeg fagmiljøet for forskning og behandling av blodsykdommer ved St. Olavs Hospital og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Dette miljøet, ledet av professor Anders Waage, er ledende innen forskning på beinmargskreft i Norge.
Ut fra en felles oppfatning om at publikum har nytte av å kjenne til medisinske fremskritt, var miljøet villige til å kommentere betydningen av Velcade overfor en journalist på rent faglig basis. Noen økonomisk kompensasjon var selvsagt aldri på tale, for å komme det spørsmålet i forkjøpet. Verken firmaet, undertegnede eller de involverte spesialistene var ute etter annet enn en balansert og nøktern fremstilling av nyheten.
Sammen syntes vi det var spennende å vise linjen fra grunnforskningen nobelprisvinnerne hadde gjort, til anvendelsen og de vurderingene legene må gjøre som forvaltere av vitenskapelig viten i sin daglige praksis – preget av forventninger fra pasienter, ønske om mer og bedre dokumentasjon om effekt og bivirkninger, etikk, sykehusøkonomi og helsepolitikk. Saken ble presentert på behørig vis, klart og tydelig med legemiddelfirmaet som kilde.
I Sverige fikk saken bred dekning både i aviser og TV. Det ble laget grafiske illustrasjoner som fremstilte virkningsmekanismen. Spesialister formidlet så godt det lot seg gjøre et balansert budskap om midlets betydning. Men svenske medier er kanskje mindre kritiske enn norske?
I Norge var NTB alene om å omtale saken, men meg bekjent ble ikke artikkelen brukt av andre medier.
Dagen etter nobelprisutdelingen, da både SVT og TV4 hadde hatt lengre studiosamtaler om den nye behandlingsformen, leste vi hva VG hadde fått med seg fra utdelingen: «Victoria hadde valgt uskyldsblått, med lav utringning og vidt skjørt, mens lillesøsteren forgylte kvelden i en gyllen gullfarget kjole drapert med blonder over brystet og lange ermer.»
Som det sømmer seg en våken og kritisk presse, med behørig avstand til legemiddelindustrien, hadde Norges største avis valgt å dekke nobelprisutdelingen med fokus på kongefamiliens kjolevalg.