Med verden som arbeidsplass

Hjelper kolleger

Det er ikke bare nasjonal etterutdanning som opptar Mellin-Olsen. Hun er med på å utvikle et undervisningsopplegg for verdens føderasjon for anestesileger (The World Federation of Societies of Anaesthesiologists, WFSA).

– WFSA er blitt en solidaritetsorganisasjon, der jeg er blitt valgt inn. De rike landene bidrar til å utdanne leger i fattige land. Jeg har hatt oppdrag i Egypt og Sri Lanka, mens Latvia og Bulgaria står på programmet. E-postkontakt og oppfølging av kolleger i ulike verdensdeler tar også mye tid.

– Mange leger jobber under dårlige og farlige vilkår. Hvor er utfordringene store nå?

– I Irak drepes og kidnappes leger systematisk. Det er ikke så mye annet vi kan gjøre enn å vise dem at verden vet om hva som skjer. Slik kommunikasjon er viktig for at man skal holde motet oppe. Jeg fikk nylig en e-post fra en irakisk lege som spurte om jeg hadde noen gode nyheter å fortelle. De hadde det fælt, og han skrev at de ville glede seg over å høre at andre har det bedre.

Mellin-Olsen var lenge skeptisk til at leger fra fattige land skulle hospitere på velutstyrte vestlige sykehus. Hun tenkte det ville bli vanskelig å vende tilbake til forhold med få tilgjengelige ressurser, men på dette punktet har hun endret mening.

– En kollega med en slik bakgrunn forklarte at det er viktig for dem å ha kunnskap, selv om ikke kunnskapen kan benyttes til fulle der det er få midler. De bruker kunnskapen til å improvisere bedre løsninger og kan også delta i faglige samtaler uten å føle seg underlegne.

Anestesilegen har lenge vært opptatt av arbeidsvilkår og arbeidsmiljø her hjemme.

– Hvordan kan vi ta bedre vare på kollegene våre?

– Alle leger gjør feil, og ulykker skjer. Det er viktig at vi lærer av det vi selv og andre opplever. Man må ikke være redd for å eksponere egne svakheter. Vi blir bedre leger hvis vi gjør det. Der jeg har jobbet, har det vært kultur for å snakke om ting som går galt. Jeg husker en avdelingssjef som av og til på møter stilte spørsmål som fikk meg til å tenke: «Kan han virkelig ikke dette?» Jeg skjønte i ettertid at dette var en strategi for å skape et miljø hvor det var greit å vise at man ikke kan alt. Vi er alle rollemodeller for hverandre, vi har alle noe å lære.

– Blir du ikke sliten av å være så mye på reisefot?

– Jeg blir lett engasjert og har oftest for mye å gjøre. Jeg er i faresonen for å slite meg ut. Men har jeg for lite å gjøre, begynner jeg å sende «i beste mening»-brev til de som har sendt reklamer med skrivefeil til meg. Da vet jeg at overskuddet er på vei tilbake. Ellers trener jeg mye, også på reiser. Dette gjør ofte også en reise mer interessant. Hvis man er på et møte på Heathrow, er det bare en flyplass. Tar du på deg joggeskoene og løper til nærmeste tettsted, har du plutselig vært i England.

– Hva gir deg «påfyll», hva gjør deg glad?

– Å være i naturen betyr mye, og jeg setter pris på å være sammen med mennesker fra egen og andre kulturer. Dessuten liker jeg å lese. Jeg kjøper mengder av bøker, men får ikke alltid tid til å lese dem. Akkurat nå har jeg fokus på et par temaer: Arabisk kultur og utenrikspolitikk.

– Favorittaktiviteten er å reise, er det fremdeles noen deler av verden du gjerne skulle ha sett?

– Jeg har lyst til å reise til Usbekistan og det indre av Sør-Kina.

– Hva gjør du om ti år?

Svaret gjenspeiler at hun er fornøyd med livet:

– Jeg håper jeg gjør det samme som nå.