Teig, Øyvind
Blått stoff
Dikt fortelling. 148 s, ill. Høvik: Kolofon, 2004. Pris NOK 250
ISBN 82 - 300 - 0096 - 4
I denne samlingen av dikt og enkelte korte prosastykker følger vi tankene og følelsene til forfatteren fra hans kone får kreftdiagnose, gjennomlever en smertefull og invalidiserende tid, til dels på avdeling for lindrende behandling, og til hun har forlatt ham for alltid. Diktene er nesten alle mollstemte, men prøver å holde fast ved det gode de to har hatt sammen gjennom minner, gjennom bilder av kontakt, gjennom samarbeid rundt pleien og gjennom antydninger om hvordan livet er blitt det første året etterpå. Han legger ikke skjul på at han skriver disse dikt for selv å overleve psykologisk. Han antyder også andre forsøk på mestring. Det følgende diktet er nokså typisk for hans form og bruk av bilder:
Speil
Jeg skulle ønske at jeg kunne skrive dikt
som hentet deg tilbake.
Så jeg kan kjenne hånda di igjen
Jeg skulle ønske at jeg kunne skrive dikt
som sendte sorgen bort
Så håret ditt får farge igjen
Jeg sliter med ordene. Resultatet blir vage speil
Likevel
Dypt inne i speilene, skimter jeg en hånd?
Dypt inne i speilene, skimter jeg en farge?
Diktene har i stor grad preg av øyeblikkelige innskytelser eller inntrykk. Den kronologiske formen gjør også at man interessert følger døds- og sorgprosessen for å se «hvordan det går», også med forfatteren etter bisettelsen. Mange pårørende vil kjenne seg igjen i hans nesten desperate forsøk på å sette ord på smerten ved å miste sin kjæreste. Da ett år var omme, skrev han:
Mitt år
Når jeg legger meg om kvelden
slokker jeg lysene
og blåser ut lyset
på det grønne bordet
Når jeg står opp om morgenen
lukker jeg soveromsvinduet
Om natta har regnet
tar jeg en klut
og tørker i vinduskarmen
Slik ble et år
Mitt år.
Samlingen egner seg som utgangspunkt for samtaler i grupper for etterlatte til kreftpasienter og for den som søker etter et medmenneske som er i samme båt.