Mye er likt
– Hvordan skiller Läkartidningen seg fra de andre nordiske tidsskriftene?
– Innholdsmessig synes jeg de er ganske like. Det rent medisinske stoffet er svært ensartet. Det er naturlig, tatt i betraktning at vi har samme type helsevesen. Alle tidsskriftene er hybrider på den måten at de inneholder både vitenskapelig stoff og fagforeningsstoff. Det er særlig materiale som har med fagforeningsdelen som presenteres og vektlegges forskjellig.
– Hva tenker du om nordisk samarbeid mellom legetidsskriftene?
– Det foreligger et samarbeid, og det har betydd mye for meg som redaktør. Jeg hadde ikke erfaring fra denne typen tidsskrift da jeg begynte. Den gang var det viktig å kunne diskutere med noen som var engasjert i samme slags problemstillinger, og ikke minst hadde mer erfaring enn meg. Samarbeid er nødvendig for utvikling av tidsskriftene, og den uformelle delen fungerer godt.
– For en tid tilbake var det en spalte som het Månedens nordiske artikkel. Hvorfor tok denne slutt?
– Det var faktisk slik at svenske leger syntes det var vanskelig å lese norske og danske artikler. Vi fikk såpass mange tilbakemeldninger om det at alternativet ville være å oversette artiklene, og det ble for ressurskrevende til at det ble gjennomført. Jeg tror ikke norske og danske leger har samme problem med å lese svensk. Vi prøvde også en periode å lage sammendrag av de viktigste artiklene i de andre nordiske tidsskriftene, men det var ingen i redaksjonen som hadde tid til å gjøre det regelmessig. Det er medisinsk sett interessant å sammenlikne oss innbyrdes. Helsevesenet i de tre landene er ganske likt, befolkningene har en stor grad av genetisk likhet, og allikevel behandler vi noen sykdommer ganske ulikt. Det ville være en utfordring å speile disse ulikhetene i større grad, for på den måten å kunne lære av hverandre og inspirere til forskning.
– Kunne vi hatt ett felles nordisk legetidsskrift i våre dager?
– Nei, det tror jeg ikke. Bare det faktum at Månedens nordiske artikkel ikke lot seg gjennomføre hos oss, taler for seg selv. Det hadde selvfølgelig vært en fordel å ha et større skribentgrunnlag. Dessuten er de ulike landene gode på forskjellige områder. For oss kan det jo være en fordel av det er så mange svensker som har begynt å praktisere i Norge. De kan jo skrive på svensk, sier han lunt.
– Det er 100 år siden Norge og Sverige var i union. Er det store forskjeller mellom landene når det gjelder den medisinske kulturen?
– Jeg har ingen personlig erfaring med dette, for jeg har aldri virket i Norge. Men jeg har mange kolleger som har arbeidet der, og jeg har inntrykk av at det er forskjell når det gjelder fordelingen av arbeidsoppgaver mellom leger og sykepleiere. Dessuten er det matpakkefenomenet. Alle norske leger har med seg nistepakke til lunsj. Det synes svenske leger er en rar vane. Vi er vant til varm lunsj.
– Hva tenker du om nordisk samarbeid innenfor helsevesenet i årene fremover?
– På det medisinske området går det mot mer spesialisering og større enheter. For behandlingen av visse sykdommer kan det helt sikkert være tilstrekkelig og mer hensiktsmessig med en eller to spesialistsentre i Skandinavia. Noen svenske pasienter sendes til Storbritannia for behandling. Det burde være mer nærliggende å sende dem til andre nordiske land, ikke minst med tanke på pasientenes behov for god kommunikasjon i en sårbar situasjon. De svenske pasienter forstår tross alt norsk og dansk bedre enn engelsk.