Russisk motvilje og skepsis
Man skulle kanskje tro at den velvillige storsatsingen i Østersjørådet ble omfavnet som en kjærkommen mulighet til å bedre et skakkjørt helsestell i øst. Saken er imidlertid mer komplisert enn som så. Vel er russiske mottakere av vestlig assistanse i all hovedsak fornøyd med å få muligheten til å bedre sine arbeidsforhold. Likevel har vi identifisert stor grad av mistillit og skepsis blant dem. Den kanskje mest illustrerende skepsisen til vestlig medisinsk assistanse fant vi når det gjelder arbeidet for å demme opp for spredning av tuberkulose. For aksjonsgruppen var det viktig å følge de anbefalingene som ble gitt av WHO. Den velprøvde tuberkulosestrategien «direkte observert terapi» (Directly Observed Treatment with Short-course chemotherapy, DOTS) stod sentralt. DOTS-strategien er bygd opp omkring fem hovedelementer, som forplikter regjeringen til overvåking av tuberkulosesituasjonen, til å forbedre diagnostiseringen, standardisere tuberkulosebehandlingen, bedre tilgangen til tuberkulosemedisiner og sikre mulighet for løpende vurdering av behandlingsstrategien. DOTS-metoden har gitt gode resultater i en rekke hardt tuberkuloserammede land, og oppfattes som svært effektiv (6). Den er særlig tilpasset fattige områder, og er blitt supplert med det såkalte DOTS pluss-programmet, som skal sikre utviklingsland tilgang til ellers kostbare medikamenter for behandling av multiresistent tuberkulose.
Mens de baltiske landene i all hovedsak har tatt DOTS-strategien til seg, er situasjonen en ganske annen i Russland. Det er liten tvil om at strategien, med enkelte modifikasjoner, er et godt utgangspunkt for å begrense spredningen av tuberkulose også der. Dette erkjenner da også de fleste russiske tuberkulosespesialister. Motstanden mot strategien synes ikke primært å være av medisinsk-faglig art. En av de fremste representantene for den russiske tuberkulosetradisjonen, Mikhail Perelman, formulerer i en artikkel sine ankepunkter mot DOTS-strategien (7). Hans kritikk reflekterer en holdning som vi ofte møtte under samtaler med en rekke medisinere med tuberkulose som spesialfelt. Kort fortalt dreier den russiske motstanden mot DOTS seg om at strategien ikke er tilpasset russiske forhold, men er utviklet for å bekjempe sykdommen i utviklingsland. Det kommer frem i Perelmans artikkel og gjennom mange samtaler at russiske tuberkulosespesialister reagerer negativt på at vestlige representanter, både WHO-byråkrater og deltakere i aksjonsgruppen, har fremstilt DOTS som en vidunderkur og som den eneste farbare vei i kampen mot sykdommen. Ved å gå frem uten å ta hensyn til at den russiske spesialiststanden har egne, og ofte velfunderte, synspunkter på hvordan man bør angripe problemet, skyver vestlige spesialister sine russiske samarbeidspartnere fra seg.
På samme måte forholder det seg med AIDS-problemet. Det kan synes som om det er viktig for russiske helsearbeidere å markere at Russland slett ikke er det eneste land i verden som har dette problemet. Det ble stadig gjentatt at viruset ikke hadde sin opprinnelse i Russland. Russiske spesialister var opptatt av at AIDS i bunn og grunn er en sykdom som har fått utvikle seg utenfor Russlands og den tidligere Sovjetunionens grenser. En naturlig vestlig innvending er at dette er uvesentlig. Det kan da ikke ha noen betydning hvor viruset kom fra! Det viktige er at det er kommet til Russland, og det må man gjøre noe med! Hvorfor er disse poengene likevel så viktige å få frem for russiske medisinere? Mye bunner nok i en følelse av å bli overkjørt av sine vestlige partnere. Det er åpenbart vanskelig for en representant for en tidligere stormakt, med et stolt helsevesen, å bli konfrontert med et bedrevitende vestlig hjelpeapparat. På den bakgrunn er det ikke overraskende at man kan registrere en viss indignasjon i det russiske medisinske etablissement i forbindelse med forsøk på å innføre rimelige AIDS-medikamenter. Fremtredende russiske AIDS-spesialister spør seg hvorfor vestlige aktører vil innføre billig medisin til Russland, og stiller seg tvilende til om denne medisinen holder høy nok standard. Den er jo tross alt utviklet for den tredje verden, påpekes det (8).