Ulike tolkinger av grisi siknes
Dr. Georg Grünberg underviser på urbefolkningsuniversitetet URACCAN og gir en antropologiske tolking: – Grisi siknis er en kulturelt basert sykdom, som betyr at sykdommen er knyttet til verdier og trossystemer, og den angriper kun de steder som deler dette. Liknende fenomener i andre kulturer er piblotoq i arktiske strøk, hekseri hos navahoindianere og chakore hos ngawbererne i Panama.
Det er et slags kollektivt skrik om hjelp, mener Grünberg. – Når slike sykdommer uttrykker seg i en kollektiv form, er én dominerende antropologisk tolking at det representerer en kanal for å uttrykke og frigjøre friksjoner i samfunnet. En slags kollektiv løsning på et delt problem. Ifølge en slik tolking er det ikke en sykdom, men en form for terapi for å komme ut av en kollektiv krise og å gjenopprette balanse.
Dr. Myrna Cunningham, selv antropolog og tidligere rektor ved urfolksuniversitetet, legger seg på samme type tolking når hun forklarer hvordan fenomenet grisi siknis angriper samfunn som er i sosial ubalanse: – Årsaker kan være krig, trusler eller religiøse friksjoner. Spesialistene som kan kurere situasjonen, er kun lokale curanderos, mener hun. Hvordan bør da helseministeriet svare på slike kollektive skrik? Vi må forebygge kollektivt og bygge skoler og sørge for at det finnes nok mat til folk, sier hun.
Helseministeriet i Nicaragua, MINSA, er representert ved Carlos Fletes. Han har reist seg i salen flere ganger og med sterk harme høylytt protestert under de foregående innlegg som har rettet kritikk mot helseministeriet. – Jeg vil protestere på all kritikken som er kommet. Problemet er at vi ikke har penger. Hvert år minker budsjettet vårt.
Fletes har rett i det. Utgiftene til staten er på omkring 7 milliarder kroner. Inntektene ligger på rundt 4,8 milliarder. Resten av regningen håper de at internasjonale donorer tar seg av.
Helseministeriets strategi for løsning på grisi siknis vises på flotte Power point-presentasjoner og innebærer alt fra forbedring av infrastruktur til forbedrede helseprogram i regionen. Men både Fletes, tilhørerne i salen og miskitoindianerne i Rio Coco har vanskelig for å tro på slike løfter. Nicaragua har gjeldsproblemer på rundt 3, 2 milliarder og Verdensbanken og International Monetary Fund (IMF) stiller beinharde krav. 15 år med «demokrati» og nyliberalisme har ikke minsket, men snarere økt forskjellene mellom fattige og rike. Politikernes omsorg for folket kan ikke gjenfinnes i budsjetter.
Helsedepartementet tror at faktorer som bidrar til grisi siknis er at miskitoene er blitt offer for grensestriden mellom Honduras og Nicaragua. Miskitoindianerne har tradisjonelt drevet jordbruk på Honduras-siden og bodd på Nicaragua-siden med dyrene sine. Slik unngår de at dyrene spiser opp føden. Oljefunn i området og usikkerheten knyttet til hva det betyr, er også en faktor, ifølge helsedepartementet. Mange miskitoindianere er heller ikke registrert som borgere, verken i Honduras eller Nicaragua. Et høyt antall barnefødsler, misbruk og store helseproblemer kan også bidra, mener de. Heller ikke finnes det skoler som kan lære dem om kulturelle realiteter i dag, og det er også vanskelig å finne undervisning på morsmålet.
– Grisi siknis er en slags schizofreni og er et resultat av mange faktorer, slik som grenseproblemer, som gjør at det ikke er lov å dyrke på Honduras-siden, mestiser som har kommet og okkupert jord, det at de er uregistrerte borgere i begge land samt at de har en følelse av å være forlatt. Naturkatastrofer og frykt for svarte hekser bidrar også. I tillegg er det en mengde helseproblemer som mange graviditeter, ingen rekreasjonsmuligheter og mye vold. Det finnes nesten ingen utdanningsmuligheter for barna, påpeker psykiateren dr. Guillermo Gosebruch.
– Ja, loven høres bra ut, tilføyer barneombudet, Carlos Emilio Lopez, men realiteten er at kun 5 % av barn går på skole i landsbyene, og på nærmeste sykehus står ti senger som skal dekke behovet til 50 000 mennesker. Dette er et spørsmål om menneskerettigheter. Miskitoindianerne i Rio Coco skal ha samme rettigheter som de rike i hovedstaden Managua. Vi har alltid hatt grisi siknis i Rio Coco; det nye er bare at mediene har gjort det kjent, sier hun.
Journalistene fra Managua får ordet. – Vi som kommer fra stillehavssiden forstår oss ikke på folkene på atlanterhavssiden. Deres trossystemer er så merkelige. Vi har prøvd å forberede oss og snakke med psykologer og antropologer for å forstå mangfoldet i Nicaragua. Samtidig så er det jo så utrolig isolert der, forteller Mari Lili, som er journalist fra Managua.
Perspektivet kan kanskje best illustreres ved uttalelsen til en ung journalist som mest fokuserte på sin egen opplevelse: – Før trodde jeg ikke på grisi siknis. Men så måtte jeg dra til Rio Coco. Jeg ble livredd da jeg var der. Ingen kan forstå hva vi gikk igjennom da vi var der. Vi måtte overleve på vann og karameller; de hadde ikke engang Coca-Cola der. – Det var stor konkurranse mellom mediene. Det ble nok en del sensasjonsjournalistikk, og de fleste var der kun én dag, innrømmer Rafael Lara.