Kvinnelig lege i Taliban-land
Leger uten grenser var en av de få organisasjonene som ikke ble kastet ut av Afghanistan av Taliban-regimet. Sørbye reiste ned høsten 2000.
– Jeg møtte obstetrikk som sannsynligvis tilsvarte det vi hadde i Norge for 200 år siden. Og jeg fikk virkelig oppleve hvor galt det kan gå uten hjelp. Mødredødsfall var hyppig forekommende. Ofte kom de for sent etter å ha søkt ukyndig hjelp. Vi hadde ikke tilgang til sykehusene, de var forbeholdt soldater. Vi hadde enkle klinikker, men ikke noe sted å utføre keisersnitt. Jeg husker godt en kvinne vi hadde fulgt gjennom svangerskapet. Hun hadde allerede hatt en dødfødsel og gikk til fots flere timer for å komme til svangerskapskontrollene. Fødselen startet, men drog ut og hun ble fraktet på båre til oss. Fosteret var fremdeles i live. Det var en ansiktspresentasjon, og keisersnitt var eneste mulighet for å redde barnet. Vi transporterte henne til sykehuset og bønnfalt kirurgen om å la oss få utføre keisersnitt, men uten hell. Slike situasjoner føles meningsløse. I tillegg til at hun mistet barn nummer to, var det en dobbelt tragedie for kvinnen. En kone var lite verdt dersom hun ikke kunne føde levende barn, og hun ble ytterst stigmatisert etter slike hendelser. Man snakker alltid om at man må begrense fødselsveksten i slike land. Jeg ser det annerledes. Man bør hjelpe folk å få barn, å kunne planlegge tidspunktet og gjøre det tryggere å føde med tilgang til akutt obstetrisk hjelp. Da vil tallene begrense seg selv.
Sørbye forteller om livet som hjelpearbeider, slik at både reise- og hjelpelysten melder seg.
– Når man reiser ut, får man en total opplevelse. Du jobber i et team, og det er nødt til å fungere. Du kan ikke gå hjem etter åtte timers arbeidsdag og klage over udugelige medarbeidere. Du jobber, spiser og sover med dine arbeidskamerater. Du skal takle stressende situasjoner. Det er en helt annen personlig utfordring enn å jobbe i helsevesenet hjemme. Man må tåle mer frustrasjon og ta mer ansvar selv. I tillegg kommer sikkerhetssituasjonen. Organisasjonen jobber ofte i konfliktområder, og du må prøve å vurdere risiko. Når mange jobber under deg, har du også ansvaret for mange menneskers liv. Et godt forhold til lokalbefolkningen kan være avgjørende. Det er en av de beste sikkerhetsforanstaltninger man kan ha. Det er ofte de lokale som varsler om at noe er i ferd med å skje.
– Hvordan vurderer dere risikoen fortløpende?
– Man har alltid støtte fra sentralt hold i organisasjonen, og man benytter seg av ulike sikkerhetsnivåer. I noen situasjoner er det portforbud. I noen land kan ikke kvinner gå alene. Av og til kan man bli utrolig lei av alle reglene, og trangen til å bryte dem dukker opp. Men det vil ikke bare ramme en selv hvis noe skjer. En uheldig hendelse kan sette et helt prosjekt i fare. Det er en tragedie for familien til drepte hjelpearbeidere, samtidig som sivilbefolkningen mister sitt helsetilbud. Organisasjonen har trukket seg helt ut av Afghanistan etter hendelsen høsten 2004 da fem hjelpearbeidere ble likvidert, deriblant en norsk lege. Sørbye blir stille og alvorlig. Det skjedde i det samme området hvor hun selv hadde arbeidet.
– Etterforskningen fra myndighetenes side munnet ikke ut i forsikringer om at dette ikke kunne gjenta seg. Da hadde ikke Leger uten grenser noe annet valg enn å avslutte prosjektet og trekke seg ut.
– Er det en spesiell type mennesker som reiser ut?
– Du kan ikke være totalt risikoavers. Men det er det få leger som er. Sørbye har mye kunnskap om organisasjonen, og det stammer ikke bare fra å ha jobbet som lege i den. Hun har sittet to år i styret i Norge, det ene året som nestleder. Kjæresten var inntil nylig øverste leder for et av de europeiske hovedkontorene. De møttes på en fest i jobbsammenheng.
– Det er en yrkesrisiko, smiler hun. Man jobber tett, og blir godt kjent. De fleste er i samme aldersgruppe, er nokså unge og har samme motiver for å reise ut. Men vi to har aldri jobbet sammen, presiserer hun.