Allmennlege og helsepolitiker
Egentlig ville Tahiri bli kirurg, men det ville ikke den jugoslaviske regjeringen.
– Under det kommunistiske regimet kunne man ikke velge spesialitet selv. En gruppe professorer bestemte hvor mange leger de skulle ha i de ulike spesialitetene, og fordelte søkerne etter sine prioriteringer, forteller han. Tahiri ble tildelt spesialiteten allmennmedisin.
– Hva jeg synes om det? Tahiri trekker på skuldrene. – Det var helt greit. Jeg hadde jo ikke noe valg, sier han kort. Som allmennlege jobbet han i distriktene i Kosovo. Parallelt med dette studerte han indremedisin og senere cellulærbiologi.
– Noe av det viktigste for meg er å lese og fordype meg i ulike emner, sier Tahiri. Medisinen har ingen begrensninger, og det gjør at det alltid er noe nytt å lære. Cellebiologi er for eksempel veldig interessant, det er jo der alt starter, meddeler Tahiri entusiastisk.
Etter hvert ble Tahiris kompetanse lagt merke til også utenfor legekontoret. Han opparbeidet seg et renommé som en dyktig lege, og ble headhuntet til en høy stilling i helsekomiteen i Kosovo – dette til tross for at han ikke var medlem av kommunistpartiet.
– Da de fant ut at jeg ikke var medlem, måtte jeg sporenstreks melde meg inn i partiet. I tillegg til å betale medlemskontingent for det året, måtte jeg betale for de to årene jeg hadde deltatt i komiteen, og skulle vært medlem.
Tahiris ellers så alvorlige ansikt slår plutselig sprekker, og han ler hjertelig.
Gjennom arbeidet som helsepolitiker fikk Tahiri store muligheter til å hjelpe mange mennesker, og til tross for at det til tider kunne være problematisk å samarbeide med regjeringen, var denne oppgaven noe han virkelig brant for.
– Helsenettet i Kosovo var svært dårlig utbygd enkelte steder, forteller han. – Noen byer manglet helsestasjoner, ambulansetjeneste og vaksinajonsklinikker. En viktig del av jobben var å dra rundt i landet og kartlegge helsetilbudet på de ulike stedene. Ut fra det vi så, la vi planer om hvordan vi kunne forbedre tilbudet for befolkningen.
Han følte han fikk utrettet mye i stillingen sin. Likevel kunne det være vanskelig å få gehør for de forandringene han ville ha gjennomført.
– Dersom jeg rapporterte tilbake om noe som avvek fra regjeringens ønske, fikk jeg en advarsel. Du husker sikkert saken om forgiftningen av de 8 000 skoleelevene? Tahiri snakker raskere nå, og forteller om dagen som rystet hele Jugoslavia. 23. mars 1990 begynte sykehuset å rapportere om rare tilfeller av alvorlig syke barn og ungdommer. Barn som hadde vært helt friske dagen før, var blitt psykotiske i løpet av timer, noen gråt og klaget over utrolig kraftige magesmerter. Andre barn var bare funnet bevisstløse på bakken. Alt sammen uten forvarsel og uten forklaring. Og det var mange på en gang, altfor mange. Etter som liknende rapporter kom fra flere sykehus, og etter hvert fra hele Kosovo, begynte panikken å spre seg. Da døgnet var omme, var 1 400 elever innlagt. Det var fullstendig kaos, og folk forlangte en oppklaring. Det var Tahiri som fikk oppgaven med å undersøke saken og skrive en rapport til regjeringen. Han tok prøver av oppkast, urin og blod og sendte dem til Genève, Belgia og London.
– Alle testene viste det samme resultatet, forteller Tahiri. Elevene var forgiftet med sarin. Det er en kolinesterasehemmende gass som blir brukt som biokjemisk våpen i krig. Han sendte en 20 siders rapport til Beograd der han redegjorde for det han hadde funnet. Kort tid etter fikk han beskjed om at de hadde mottatt rapporten hans, men at han måtte skrive en ny. Den han hadde laget, passet dem ikke. Tahiri nektet å forandre noe, men det løste regjeringen ved å få en annen lege til å skrive rapporten, denne gangen med en konklusjon de kunne godta.
– Personlig tror jeg gassangrepet var ren taktikk fra regjeringens side. De ønsket å skape kaos i landet, og på den måten å lede oppmerksomheten bort fra politikken de førte.