Følsomme tema
Sissel Overn havnet på førstesiden av Dagbladet i sommer. Det ble publisert en undersøkelse om at nordmenn lider i stillhet når det gjelder emner som er vanskelige å ta opp med legen. En del av disse problemstillingene faller inn under en urologs arbeidsområde.
– Det jeg synes er mest interessant med denne undersøkelsen er at folk tydeligvis ikke ønsker å bli spurt om disse tingene. Man kunne tenke seg at pasientene blir lettet over å slippe å ta opp følsomme temaer selv, men slik er det altså ikke ifølge studien.
– Er det noen fordel å være kvinnelig urolog når det gjelder følsomme tema?
– Generelt tror jeg at kvinner er flinkere til å vise omsorg overfor pasientene og fornemmer at pasienten har mer på hjertet. Menn er kanskje flinkere til ikke å spørre.
– Impotens er et tema som typisk går under overskriften «følsomme tema». Tror du det er en fordel eller en ulempe å være kvinnelig urolog i forhold til disse pasientene?
– Noen sa: «stakkars de impotente mennene som skal til deg». Tidligere drev vi opplæring i selvinjeksjon hos pasienter med erektil dysfunksjon. Med alle de nye medikamentene er behandlingen av dette blitt en allmennlegeoppgave. Vi har for liten kapasitet. Det er for få urologer, og for få stillinger. Vi har dessverre lange ventelister, og vi kan bare prioritere de alvorligste tilstandene.
– Er ventelistene en belastning for legene også?
– Ja, det vil jeg si. Man har lyst til å yte god service. Det hender jeg spør meg selv om jeg ville synes dette var godt nok for min egen mor eller far, og det hender at jeg må svare nei på det spørsmålet. Til sjuende og sist handler det om penger. Vi merker det godt når det kuttes i stillinger, både på lege- og pleiesiden. De samme menneskene blir ikke plutselig dårligere til å gjøre jobben sin, de har rett og slett dårligere tid. Dette medfører dårligere kurveføring, manglende papirer, mindre informasjon, mindre omsorg og dårligere kvalitetssikring.
– Hvor lenge kan en pasient med mistenkt blærekreft måtte vente?
– Ved makroskopisk hematuri, som er det vanligste symptomet, får man time i løpet av fire uker. Hvis det er kreft, skal man innlegges til operasjon i løpet av fire uker. Det er bare kongen som får time på Rikshospitalet samme dag.
Overn skulle gjerne brukt mer tid på pasientbehandling. – Dessverre er det etter min mening altfor mye fokus på penger og diagnosekoder. I pasientens papirer ligger listen med diagnosekoder fremst. Hvis Overn fikk bestemme, ville hun bruke penger på å ansette flere leger og pleiere. – Da ville vi få følelsen av å gjøre jobben vår bedre. Nå blir hele systemet tungdrevet og ineffektivt fordi innstramningene er for store. Jeg er oftest forsinket på poliklinikken, selv om jeg er bevisst på ikke å skravle med pasientene. Visitten er rask, og folk får et minimum av informasjon. Alle ønsker tid og samtaler. Det er ikke et urimelig krav. Stort sett synes jeg pasientene er utrolig forståelsesfulle.
Med knappe ressurser er det de sykeste av de syke som er inneliggende pasienter.
– Til å begynne med hadde jeg nesten dårlig samvittighet hvis jeg ikke kunne gjøre folk friske. Slik har jeg det ikke lenger, men man får et annet og mer direkte forhold til svært syke pasienter. Denne opplevelsen fyller meg med ærbødighet og gjør at lege-pasient-forholdet blir sterkt og givende også for meg som behandler. Hvis man tør å være nær de som er alvorlig syke eller døende, er dette også noe pasientene setter stor pris på.