Engasjement og meningers mot
Slik Pedersen har stilt opp for sine pasienter og lokalsamfunnet, er det ikke forbausende at hun mottok hedersprisen «Nordlandsdoktor’n» for to år siden. Den deles ut av Nordland legeforening til en eller flere leger som utmerker seg spesielt. Hun fikk prisen for sitt overveldende engasjement, og hun ble omtalt som «et lysende eksempel på det beste i legegjerningen».
Det å engasjere seg betyr ikke bare å bruke tid. Det betyr også å løpe en stor risiko for å få folk imot seg, folk som ikke mener det samme, folk som blir redd en. Det gjelder spesielt dersom man tør å engasjere seg i problemfylte og kontroversielle spørsmål. Ellen Pedersen våger det. Mennesker i lokalsamfunnet nevner hennes sterke integritet og hennes mot til å stå for det hun mener, selv om det er upopulært.
– Jeg er for eksempel en av de få som er bannlyst i Den norske kirke, og er altså nektet å gå til nattverd og å være fadder. Bakgrunnen var at jeg gikk ut og sa at jeg støttet abortloven fra 1978. Jeg uttalte at jeg stod for loven, jeg har utført abortinngrep, og har bekjentgjort at jeg ikke tror det teller overfor Gud til slutt.
– Er du en kontroversiell person?
– Ja, svarer hun kontant. – Mye av det jeg hevder er verken faglig, politisk eller allmenn dusinvare. Jeg står ikke for det store korps’ meninger.
Den gangen hun har vært i hardest vær, var likevel da hun som styreleder i Hålogalandssykehuset gikk inn for å sentralisere akuttkirurgisk beredskap og fødselsomsorgen. Det resulterte i avvisskriverier, demonstrasjoner og høylytte protester både fra kolleger og fra mediene.
– Denne sentraliseringen ville gjøre tjenestene mindre tilgjengelig for distriktsbefolkningen. Hvordan kan du forsvare dette?
– Det jeg ønsker er først og fremst å sikre at spesialisttjenestene som finnes i distriktene, holder en faglig god nok standard, forklarer hun. – I dag er tilbudet godt. De gamle sykehuslegene har, i likhet med de gamle distriktslegene, vært leger 24 timer i døgnet og er svært dyktige. Når disse går av med pensjon, tror jeg vi kan få et problem med å holde nivået oppe ved de små sykehusene. Vi må være i forkant og lage det tilbudet pasientene trenger, slik at det kan fungere også etter at de gamle legene har sluttet sitt virke her, legger hun til.
Det hun anser viktig er at tilbudet i distriktene må være lett tilgjenglig, men ikke på det høyeste nivået. Hun tenker på opprettelsen av distriktsmedisinske sentre, der de store, vanskelige sakene henvises til større sykehus lenger unna. Da Pedersen lanserte ideen om å legge ned fødeavdelingene ved sykehusene i Narvik og Stokmarknes, ble hun ikke særlig populær blant den kvinnelige befolkningen i de områdene.
– Jeg ønsket i stedet å opprette jordmorstyrte fødestuer etter den såkalte Lofoten-modellen. Den har vist seg å fungere veldig bra, sier hun. Ideen med fødestuer er å la alle friske kvinner få føde ved sitt lokale sykehus, og å henvise gravide med kjente risikofaktorer til et større sykehus med mer kompetanse. Fødestuene er tilknyttet en gynekolog som kan utføre akutt keisersnitt, hvis det oppstår komplikasjoner under en fødsel.
– Man kan ikke ha seks gynekologer på hvert lille nes her i verden, sier Pedersen greit.