Kiwohede
Det kanskje sterkeste minnet var vårt besøk på et senter for foreldreløse barn i slummen i Dar-es-Salaam. I utgangspunktet en begredelig tanke. Jo, det var slum, og ja, de var foreldreløse. Der stoppet også likheten med det forestillingsbildet vi hadde. Da vi ankom senteret, ble vi møtt av en flokk syngende og dansende tenåringsjenter, de fylte hele porten, og de sang og sang og lo og sang enda mer. Så ble vi – de rare bleke menneskene – geleidet inn i et nakent betongrom som snart ble fylt og fargelagt av 50 – 100 barn og tenåringer, de minste 4 – 5 år gamle, de eldste nesten voksne. Og så sang de seg videre og fortalte oss med miner, dans og ord hva de var opptatt av: barns rettigheter, hvordan det er å være foreldreløs, bevisstgjøring og smittevern, økologi. De sang så taket nesten løftet seg – enkle harmonier, anført av to av de største jentene, rent og sterkt. Var det spill for galleriet, et teater regissert for å imponere de – forhåpentligvis – pengesterke gjestene? Levde de opp til klisjeen om at afrikanere synger og danser uansett hvor ille de har det? Vi tror ikke det. Disse jentungene jobbet med mestring på høyt nivå. Og vårt bilde av stakkars foreldreløse barn endret seg.
Kiwohede, som står for Kiota Women’s Health and Development Organization, er en stiftelse som drives av en gruppe solide damer, anført av Mama Justa Mwaituka. Hun mottok tidligere i år Martin Luther King-prisen for sitt arbeid. Personalet består av sykepleiere, sosialarbeidere og frivillige. De har én fot plantet i ILO (det internasjonale LO), én i lokale myndigheter, én i lokalsamfunnet, og enda noen føtter et par andre steder. Kiwohede jobber med å støtte og bevisstgjøre barn i alle aldre, spesielt jenter, som er i risikosonen. De fleste har mistet foreldrene på grunn av AIDS. Ingen av barna bor på senteret, men kommer dit for å få veiledning, støtte og opplæring i alt fra grunnleggende lese- og skriveferdigheter og håndverk til solidaritet og likemannsarbeid. Hver dag har senteret ca. 200 besøkende, noen er faste gjester, andre er innom en gang eller to for rådgivning. De kan få undersøkelse og behandling for kjønnssykdommer, undervisning om prevensjon og hjelp til sosiale problemer. Seksuelt misbruk av unge jenter er utbredt, både fra grunnskolelærere (!) og slektninger. Damene fra Kiwohede går ikke av veien for å reise på hjemmebesøk og undersøke hvem jentene egentlig sover sammen med om natten.
Barna kommer til senteret av seg selv eller via slektninger og venner. Noen av de erfarne jentene som er tilknyttet senteret, driver oppsøkende virksomhet blant jevnaldrende. Det er viktig å få ungjenter bort fra prostitusjon. På Kiwohede blir de bevisstgjort og lærer ulike håndverk slik at de kan brødfø seg på annet vis. De har en egen butikk hvor de selger egenproduserte batikkstoffer, smykker etc. Senterets styrke ligger i at det befinner seg der brukerne er – det er til stede i lokalmiljøet, personalet møter barna og ungdommene på deres premisser og tar utgangspunkt i helt konkrete problemer og jobber først og fremst med hjelp til selvhjelp. Og fagligheten er bevart: Ledelsen har løpende kontakt med helsemyndighetene og får oppdaterte retningslinjer, for eksempel om behandling av kjønnssykdommer. Senteret har et stort kontaktnett og kan henvise til lege, sosialtjeneste eller andre instanser ved behov.
Dette er forebyggende helsearbeid på sitt beste, muliggjort av sterke personligheter, idealisme, pragmatisme og evne til å finne løsninger. Men det er likevel mye som ikke er som det skal. Da vi spurte jentene selv hva de ønsket seg mest, var skolegang et av svarene vi fikk. Alle har rett til å gå på barneskole (primary school), men svært få, kanskje bare én av ti, går videre til ungdomsskole (secondary school) og blir dermed i stand til å ta videre utdanning.
«Hva skal vi gjøre med det?» spurte jentene. Og vi ble svar skyldig.