Kunst som terapi

Kunst for alle?

– Er det noen kunstterapi ikke passer for?

– I utgangspunktet ikke, men det handler om å være åpen for å bruke virkemidlet. Det er ikke meningen at pasienten skal prestere noe, tegninger kan være alt fra fyrstikkmennesker til abstrakte former. Betydningen ligger i det å finne et uttrykk hvor man er tro mot det som er sant for en selv og komme nærmest mulig dette. Mange av disse pasientene har allerede prestasjonsangst på flere områder. Vi tvinger ikke kunstterapi på noen. Det er mennesket som er viktig, ikke metoden som brukes for å bli frisk.

Rød er opptatt av at det er flere veier til målet. – Vi trenger mangfoldet av behandlingstyper. Det er viktig at ikke alle ser på sin retning som den eneste saliggjørende innen psykiatrien. Jeg ser på mennesket som et rom med flere dører. Vi behandlere bør kanskje være mer opptatt av å snakke om hva som er innenfor rommet enn å krangle om hvilken dør som er best. Det er mye berikelse som går tapt når fagfolk blir for «troende» i forhold til sin egen terapeutiske retning. Hos oss tar vi hensyn til motstanden vi møter. Noen er mer kognitivt orientert, og vil ha atferdsmessige redskaper til å håndtere sykdommen. Noen pasienter opplever bruk av kunst som fremmed. Utfordringen for behandlere ligger i å gi det gjensvaret som møtet krever. Av og til kan det være riktig å gå veien om andre uttrykk enn at de skal produsere noe selv. En kollega har en hel kurv full av postkort. Hun kan legge disse utover, og be pasienten velge det kortet som gir størst gjenkjennelse i forhold til problemstillingen hun jobber med. Hennes erfaring har lært meg at dette er et verdifullt redskap.

– Hvilke utfordringer ligger i å behandle mennesker som lider av spiseforstyrrelser?

– Motivasjonen kan være vaklende, både ved innkomst og under sykdomsforløpet. Vi opplever ofte at jo raskere kiloene kommer på, desto dårligere henger følelsene med. Hvis vekten går for raskt oppover, kan det utløse en større psykisk krise. Det kan være utfordrende å bevare en dialog i denne fasen. Av og til må pasientene tilbake til sin spiseforstyrrelse og så prøve igjen når de er klare. Det kan være en tålmodighetsprøve for begge parter.

– Hvor ser du deg selv om ti år?

– Jeg kan ikke forestille meg at jeg ikke jobber med mennesker. Jeg klarer imidlertid ikke helt å se meg selv i det offentlige helsevesenet i all fremtid. Det har noe med rammer og manglende frihet å gjøre, men dette er det beste offentlige stedet jeg har jobbet. Vi som er her, har mange felles verdier og gir mye av oss selv.

Fra studiet lærte vi å innta en aktiv rolle som behandler, og kanskje tiltrekker også medisinen seg mennesker som liker å fikse og ordne opp. Noen pasienter har kanskje dertil en forventning om at vi skal ordne opp i livet for dem. Jeg tror det er viktig i psykiatrien å avlære seg tilbøyeligheten til å intervenere for raskt. Det gjelder nok ikke bare fagfeltet psykiatri. Vi leger kan ha et så sterkt ønske om å hjelpe at vi handler prematurt noen ganger.