Særnorsk sjikanering
– Et av argumentene som fremmes er at vi ikke kan få beholde lisens for bare å kunne skrive ut resepter til naboer, venner og bekjente. Det er meg en gåte at vi slik skal hindres i å bistå når det ordinære helsevesen noen ganger ikke strekker til. Jeg har selv gitt en legemessig håndsrekning i et par krisesituasjoner, og er glad for å kunne hjelpe. Dessuten ble det hevdet i 1981, da bestemmelsen kom inn i legeloven, at eldre leger har lett for å skrive ut for mye A- og B-preparater. Sist jeg forhørte meg om dette, var det ingen over 60 år som det året hadde mistet sin forskrivningsrett på grunn av det. I løpet av et langt legeliv har man for øvrig stort sett lært seg hva man bør og hva man ikke bør gjøre. En annen hovedgrunn den gang lisensfratakelsen ble vedtatt, var at man måtte sikre seg mot at gamle, demente leger fortsatte å fungere. Vi er imidlertid innforstått med at de av oss som ønsker å beholde lisensen skal og må la oss teste både hva fysikk og intellekt angår en gang hvert eller hvert annet år. Men hvis så helse, psyke og faglig ajourføring er i orden, bør vi få beholde vår lisens. Jeg vil gå så langt som til å kalle den gjeldende lisensfratakelsen en særnorsk sjikanering av gamle leger. Men, siste ord er ennå ikke sagt i denne saken, avslutter han høflig og bestemt.
Waaler har utkjempet mang en kamp gjennom livet. Han tok artium under krigen. Med universitetet stengt var han gårdsgutt, snekkerlærling og aktiv i Milorg frem til krigen var over. Så var det studiene som ventet.
– Vi var glupske etter å bli ferdige leger og ville være med på arbeidet med å gjenreise landet. Medisinstudiet tok den gang vanligvis sju år. I vår iver ble noen av oss ferdige på fem og et halvt år. Vi var et av de siste kullene som ikke hadde turnustjeneste, men jeg var heldig og fikk jobb på et lite, blandet sykehus, hvor overlege Thoresen var en forbilledlig sjef. Han var for øvrig i nær slekt med den første kvinnelige student som ble immatrikulert ved Universitetet i Oslo. Thoresen lærte meg godt doktorskap. Som ung og fersk lege har det mye å si hvem man får som sin overordnede og læremester.
Waaler fremholder at det i dagens situasjon er viktig å ha en god turnustjeneste. – Jeg har inntrykk av at mange unge medisinere føler seg usikre når de starter i arbeidslivet. Blant annet av den grunn mener jeg det er viktig å beholde turnusordningen, men tjenesten må selvfølgelig være kvalitetsmessig god. En dårlig turnustjeneste uten veiledning og oppfølging er lite verdt. Leger trenger en god porsjon trygghet for å trives i sitt yrke, og en god utdanning, inklusive turnus, danner basis for dette. Leger må ofte ta avgjørelser på et ufullstendig grunnlag, og noe av turnustjenestens funksjon er at det utvikles en «selvstendighetsplattform» for den enkelte.
Etter årene ved Strinda sykehus satte han og kona kursen nordover, til det som den gang var Norges nest fattigste kommune, Porsanger. Der stod det igjen bare to hus og en kirke etter krigen. Da vi kom var gjenoppbyggingen godt i gang, men fattigdommen var fremdeles stor. Dette var for øvrig før vi fikk den omfattende folketrygden, og det gjorde det ikke alltid lett å være verken doktor eller pasient. Men finnmarkingene imponerte meg stort. De var noen utholdende, tålmodige hardhauser, med stor tillit til sin lege.