Legens møte med døve pasienter

Døves kommunikasjonsformer

Tegnspråk er et visuelt språk helt uavhengig av lyd. Kombinasjon av tegn, mimikk, kroppsspråk og munnavlesning gir like store muligheter for nyanser, abstraksjon og begrepsutnyttelse som vanlig norsk. Håndalfabetet er integrert i tegnspråket og består av ett tegn for hver bokstav. Språket har egen grammatikk og er akseptert som eget språk på linje med andre minoritetsspråk. Tegnspråk er ikke internasjonalt, og det finnes over 50 forskjellige varianter i verden (1). Mennesker som er født døve eller blitt døve i førspråklig alder, har ikke naturlige forutsetninger for å tilegne seg talespråk. Tegnspråk er derfor å regne som deres første språk (morsmål). Norsk regnes som annet språk. Dersom man betrakter døve som en språklig minoritet istedenfor som funksjonshemmede, vil man forstå deres behov på en mer hensiktsmessig måte. Det arbeides med en tegnspråklov som skal sikre døves rettigheter til tegnspråk – sammenliknbart med eksisterende samisk språklov.

Tegn til tale består av norsk tale understøttet med tegn. Hørende bruker ofte en blanding av tegn til tale og tegnspråk fordi det er vanskelig å frigjøre seg fra norsk grammatikk og språkfølelse. For personer som mister hørselen etter at språket er utviklet (døvblitte), kan tegn til tale være et godt hjelpemiddel. Disse har norsk som første språk og kan uttrykke seg muntlig, men kan ikke oppfatte hva som blir sagt til dem. Opplæring av pårørende og døvblitte i «tegn som støtte for munnavlesning» bedrer funksjonen.

Munnavlesning er meget vanskelig når det ikke understøttes av tegn. Det krever intens konsentrasjon og optimale forhold for å bli vellykket. Hørende overvurderer ofte døves evne til munnavlesning, og faren for misforståelser er stor.

Norsk tale. Det er stor individuell forskjell på hvor forståelig døve snakker. Dette har blant annet sammenheng med grad av hørselsrest og når hørselstapet inntraff. Utvikling av oral tale hos førspråklig døve er meget ressurskrevende og krever intens opplæring og terping i barneårene. En undersøkelse fra 1970 viste at ca. 30 % av tidligere døveskoleelever hadde vanskelig forståelig eller ikke-forståelig tale. Blant dem uten hørselsrest var andelen 47 % (2). Denne studien var del av den norske psykiateren Terje Basiliers (1921 – 74) doktoravhandling. Han ble internasjonalt anerkjent for sitt arbeid og engasjement for å øke forståelsen for døves situasjon og personlighetsutvikling. Hvor tydelig en døv person snakker, kan ikke brukes som noe mål på generelt evnenivå. Begrepet «døvstum» er tradisjonelt brukt om døve som ikke bruker stemme. Dette er en upresis og uheldig betegnelse.

Taktilt tegnspråkbrukes i kommunikasjon med døvblinde. Den døvblinde holder på hendene til samtalepartneren, som bruker tegn og håndalfabet. Amerikanske Helen Keller (1880 – 1968) mistet synet og hørselen pga. meningitt 19 måneder gammel. Hun ble verdensberømt for sin evne til å kommunisere på tross av sitt doble sansetap. Hun og hennes lærer Anne Sullivan er blitt stående som historiske bautaer når det gjelder å spre forståelse for blinde og døvblindes situasjon.

Skriftlig kommunikasjon. Mange behandlere vil i mangel på noe bedre ty til pennen når de skal snakke med døve. Dette har klare begrensninger. Lese- og skriveferdigheten varierer sterkt i befolkningen. Eldre døve har ofte fått et mangelfullt skoletilbud og kan derfor ha dårligere lese- og skriveferdigheter enn andre. Samtalen blir stikkordmessig og konkret, og man går glipp av nyanser. Den emosjonelle kontakten svekkes.