Artikkel
Dekor på hud har vært anvendt i de fleste urbefolkningsmiljøer og trosretninger. Tatoveringer skiller seg fra andre typer religiøse symboler ved at de er innskrevet på hud og dermed blir en permanent del av kroppen (1) . «Evige markeringer» kan gi signaler om tro og tilhørighet og kan brukes for å oppnå beskyttelse og helbredelse.
I kristendommens første fase tatoverte de kristne inn spesielle symboler på armene eller hendene som gjorde det mulig for andre kristne å gjenkjenne dem (2) . År 787 forbød paven tatoveringer, og i Europa tok man ikke skikken i bruk igjen før etter middelalderen, selv om det var vanlig at korsfarerne tatoverte seg med kors.
I dag er interessen for kroppsdekor stor, og nyreligiøse er sterkt representert blant dem som tatoverer seg. Nye bevegelser har ofte interesse for selvutvikling, er eksperimentelle og praktisk orienterte (3) . Kroppen er et tempel det er naturlig å pynte på. Religion er ikke bare noe man tenker med hodet, det er også noe man føler og gjør med kroppen (4) . Selvpåført smerte er et sentralt aspekt ved mange religioner. Og selv om det finnes et bibelsk forbud mot å skjære seg i kjødet eller å merke kroppen, vrimler det av blodige ritualer og selvpinende helteskikkelser i kristendommens historie. Man skulle tukte kroppen for å skolere ånden.
I dette nummer av Tidsskriftet handler to av bidragene om forskjellige aspekter ved tatovering.