Artikkel
I sin undersøkelse publisert i Tidsskriftet nr. 2/2004 påviser Pål Gulbrandsen og medarbeidere at innholdet i legeattester tenderer til å fremstille pasientens situasjon på en strategisk måte for å oppnå en ytelse (1) . I en annen artikkel i samme nummer viser Halvor Nordby at sykdomsbegrepet er mangfoldig og endrer betydning etter i hvilken sammenheng det benyttes (2) .
Guldbrandsen og medarbeidere trekker i sin artikkel frem behovet for legeattester i forhold til offentlige trygdeordninger, spesielt uførepensjon (1) . Som grunnlag for uførepensjon etter folketrygdloven § 12-6 (tidligere § 8-3) skal det foreligge «varig sykdom, skade eller lyte» som et vilkår for at ytelse kan innvilges. Det skal legges til grunn et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis. Mer enn 90 % av pasientene som ønsker sykmelding, får dette utstedt av legen. Dette kan tyde på at legens og pasientens forståelse av sykdomsbegrepet og lovens medisinske krav i daglig praksis er sammenfallende (3) . Nyere signaler fra Rikstrygdeverket tyder på at funksjonsevnen, i større grad enn før, også skal vektlegges, og at sykmelding og arbeidsuførhet i større grad blir et forhold mellom arbeidstaker og arbeidsgiver og i mindre grad avhengig av diagnosen.
Undersøkelser tyder på at selve sykdommens betydning ved uførepensjonering allerede er mindre enn tidligere antatt og mindre enn hva lovgiver forutsetter (4) . Ifølge en lokalpolitiker brukes uføretrygd nå som et sosialt virkemiddel ved omstillinger i næringslivet (5) . Dette står i sterk kontrast til uttalelser fra sosialministeren om at det er for enkelt å få trygdeytelser og at legene må ta hovedansvaret for dette (6) .
Skal visjonen om et inkluderende arbeidsliv virkeliggjøres, bør holdningene til betydningen av diagnosen og sykdom som forutsetning for trygdeytelser nedtones. Da kan behovet for et sykdomsbegrep bygd på medisinske diagnoser i trygdelovgivningen bli overflødig. I stedet for å innskjerpe legenes praksis i arbeidet med legeattester bl.a. i trygdespørsmål, slik Gulbrandsen og medarbeidere konkluderer med (1) , bør vi få en diskusjon om de medisinske vilkår som forutsetning for uføretrygding i det hele tatt er nødvendig. Den lovforståelse som praktiseres i dag, tar i realiteten i ikke ubetydelig grad hensyn til sosiale forhold og arbeidsmarkedet, faktorer som legen har liten innflytelse på.