Symptomer

Defekter i de «røde» og «grønne» tappene sammenfattes gjerne populært under navnet rødgrønnblindhet. De fleste har en svekkelse i de «grønne» tappene (deuteranomali) (tab 1) (1).

Mange tror at rødgrønnblinde vesentlig har problemer med de røde og grønne fargene. Det er ikke riktig. Riktignok er det slik at dikromater ikke kan se røde og grønne farger, hele den langbølgede del av spekteret oppfattes som varianter av gult. Anomale trikromater derimot kan se røde og grønne farger, men mer eller mindre saturert. Fargene som forveksles av rødgrønnblinde følger helt bestemte mønstre. Et sterkt skille går mellom de rødsvake og rødblinde på den ene siden (protanope og protanomale) og de grønnsvake og grønnblinde på den andre (deuteranope og deuteranomale). De med defekt eller manglende rødt pigment forveksler langs hovedaksen rød-blå-blågrønn i fargesirkelen, mens personer med defekt eller manglende grønt pigment forveksler langs hovedaksen rødpurpur-grå-grønn, men de forveksler aldri på tvers av aksene. I praksis er det ofte vanskelig å skjelne mellom røde, oransje, gule, brune, grønne, fiolette og lilla farger (2).

Rødgrønnblindhet er en uheldig betegnelse. For de anomale trikromatene er problemet altså ikke å se rødt eller grønt, men å skjelne dem fra bakgrunnsfarger. Et typisk fenomen er at han, for det er oftest en han, har vansker med å se røde bær mot de grønne bladene. Men når bærene er plukket, kan han lett se at bærene er røde. Så hvis en person plukker tyttebær, bringebær eller jordbær langsomt, er det mulig at han har svekket fargesans. Andre vanlige besvær er å lese kart med fargekoder, finne matchende klær eller lese røde bokstaver på lysbilder eller lysark. Noen rapporterer vansker med trafikklys (3, 4). Det er for øvrig gjort forbausende få studier av hvilke vansker som oppleves av mennesker med fargesansdefekter (5). Problemer kan oppstå i skolen, og mest alvorlig er det dersom fargeblindheten mistolkes som lærevansker, uoppmerksomhet eller latskap (6). Men graden av fargesvakhet varierer mye, og både symptomer og de praktiske konsekvensene er svært forskjellige. Noen har nærmest normal fargesans, mens enkelte har en svekkelse som nærmer seg dikromasi.

Vår fargeoppfattelse er en komplisert prosess som ennå ikke er helt klarlagt. Også norske leger har bidratt i forskningen (ramme 1). De med normalt fargesyn kan se ca. 150 forskjellige farger og skjelne omtrent en million forskjellige nyanser. De med unormalt fargesyn kan skjelne færre farger og nyanser. Mange av dem har vansker i hverdagen, selv om en del ikke er klar over det eller benekter det. Det er typisk at de som har svakere fargesyn trenger en høyere metning av en gitt farge for å identifisere den. Det innebærer for eksempel at det er lettere å plukke røde bær i sterkt sollys enn hvis det er overskyet. En med normalt fargesyn kan identifisere en farget lanterne på lengre avstand enn den som ikke har det. Det kan ha betydning for sikkerheten under ugunstige observasjonsforhold som dis eller tåke (7). Dette er selvsagt grunnen til at enkelte yrker har krav om intakt fargesans, for eksempel hos flygere og lokførere (8).