Problemstillinger i kommende år
Glykoprotein IIb/IIIa-hemmere har fått en viktig plass som medikasjon ved perkutan koronar intervensjon, et inngrep som i sterk grad aktiverer tromboseprosesser. I hvilken utstrekning de skal brukes ved akutte tilstander, inklusive hjerteinfarkt med ST-elevasjon i EKG, når perkutan koronar intervensjon ikke er aktuelt, er ennå ikke avklart. Den uavklarte situasjonen skyldes også det forhold at andre medikamenter er i ferd med å finne sin plass som effektive antitrombotika.
Lavmolekylært heparin er etter grundig testing i kliniske studier blitt tatt i bruk i mange rutineopplegg. Fordi glykoprotein IIb/IIIa-hemmere i det vesentlige har vært utprøvd sammen med ufraksjonert heparin, finnes det begrenset erfaring fra kliniske studier med kombinasjonen lavmolekylært heparin og glykoprotein IIb/IIIa-hemmere. Resultatene peker i retning av at dette er en lovende medikamentkombinasjon.
Platehemmere av type ADP-antagonister (klopidogrel, tiklopidin) har også vist seg å være effektive ved akutte koronarsyndromer og er blitt rutinebehandling ved perkutan koronar intervensjon hvor det settes inn stent. Kombinasjon av tre platehemmere (acetylsalisylsyre, glykoprotein IIb/IIIa-hemmer og ADP-hemmer) er teoretisk mulig, men effekt og sikkerhet for slike behandlingsregimer må avklares i kliniske studier før de kan være aktuelle for klinisk praksis. Ved denne type kombinasjon antas blødningsrisikoen å øke markant.
Glykoprotein IIb/IIIa-hemmere kunne potensielt være aktuelle ved perifer karsykdom og cerebrovaskulær sykdom, men så langt har de ikke vært utprøvd ved disse tilstandene.
Det har vært drevet utstrakt forskning for å utvikle glykoprotein IIb/IIIa-hemmere som kan administreres per os. Slike medikamenter vil kunne brukes over lengre tid og få videre indikasjoner enn den intravenøse medikasjon. Perorale medikamenter innen denne klassen har nådd frem til klinisk utprøvning, men det har vært vanskelig å oppnå stabil og riktig blodkonsentrasjon for slike medikamenter. Resultatene fra kliniske studier har vært skuffende. Introduksjon av perorale medikamenter i klinisk praksis synes derfor ikke å være nær forestående.
Spalten er redigert av Olav Spigset i samarbeid med Avdeling for legemidler ved St. Olavs Hospital og de øvrige klinisk farmakologiske miljøene i Norge