Hvilke titler kan brukes?
Tittelbruk og markedsføringsbegrensninger vil bero på en individuell helhetsvurdering, der hovedpoenget er at man ikke kan utgi seg for eller titulere seg slik at det skapes et inntrykk av at man besitter en kompetanse man ikke har.
Etter lovforslagets § 8 kan man følgelig ikke benytte titler som kjennetegner andre grupper helsepersonell. Her må man se hen til helsepersonelloven, som lister opp 27 titler som er beskyttet og krever autorisasjon, bl.a. lege, psykolog, bioingeniør, helse-sekretær og klinisk ernæringsfysiolog. Men opplistingen i helsepersonelloven betyr ikke at man kan titulere seg med alt annet enn det som listes opp i loven. Avgjørende er om yrkesbetegnelsen «kjennetegner» vedkommende gruppe helsepersonell.
Spesialgodkjenninger innenfor de titler som krever autorisasjon i loven, kan alternative behandlere ikke bruke. Dette gjelder for eksempel 43 spesialiteter og grenspesialiteter blant leger. Generelt sett skal det nok en del til for at en alternativ behandler kan kalle seg spesialist i noe.
Dersom alternative behandlere titulerer seg som immunolog, immunbiolog eller forsker innen visse felt av medisinen, vil dette i de fleste tilfeller stride mot loven, da slike betegnelser kjennetegner leger, biologer og universitetsansatte. Dette vil kontraktrettslig kunne føre til ansvar overfor pasienten, fordi det vil kunne bli betraktet som en ugyldig avtale på grunn av svik. Man vil også kunne straffes for bedrageri dersom det bevises at man med vinnings hensikt har forledet noen til å utbetale seg penger på dette grunnlaget. I begge tilfeller vil man kunne bli erstatningsrettslig ansvarlig for å dekke det tap pasienten har hatt som følge av forledelsen.
Ved eventuelt kontraktrettslig ansvar vil man bl.a. se hen til om den alternative behandler tar en høy pris for tjenestene sammenholdt med en overfladisk behandling og et lite dokumentert behandlingsopplegg. Det er viktig å huske at pasienter kan komme i dyp fortvilelse og i en sinnstilstand som krever at behandleren må ta særskilt hensyn til at pasienten ikke alltid er i stand til å ta en veloverveid beslutning. Dette taler for strenge krav til titulering, opplysning og markedsføring. Den nye loven legger vekt på at den alternative behandler utfører sin behandling som et supplement til og ikke et alternativ til vanlig medisin. Den alternative behandler må følgelig informere og konsultere med leger eller annet helsepersonell. Et mer treffende navn burde dermed etter min mening være supplementær – og ikke alternativ behandling.