Utfordrer nysgjerrigheten
Effektforskning fordrer en bred tilnærming til effektbegrepet, heter det fra politisk hold. Det innebærer at forskerne i større grad enn hva som er vanlig innen medisinsk forskning, retter oppmerksomheten mot de subjektive opplevelsene ved sykdommen, pasientens mestring av situasjonen og kroppens evne til selvhelbredelse.
– Alternativ behandling har en annen helse- og sykdomsforståelse enn biomedisinen, og i forskningen må man tenke effekt av behandling utover selve grunnsykdommen. Mestring av sykdomssituasjon og kroppens evne til selvhelbredelse er hovedfilosofien i mange alternative behandlingsmetoder, men medisinere har generelt vært lite opptatt av dette. Vi har lite kunnskap om hvilken effekt de ulike behandlingsmetodene har på disse aspektene ved sykdom, sier Røynesdal.
Han etterlyser mer interesse og nysgjerrighet blant forskere og medisinere. – Når så mange pasienter oppsøker alternative behandlere, kan det ligge en forklaring i at disse behandlerne hjelper pasientene til å mestre sykdommen, mener han.
Myndighetene legger ingen føringer på hvilke alternative behandlingsmetoder som skal prioriteres i forskning. Ifølge Røynesdal vil forskningsmidlene først og fremst gå til prosjekter med et utvidet effektbegrep og som ser på alternativ behandling som samfunnsfenomen.
– Skal man for eksempel forske på effekten av ulike alternative preparater, er både antall utøvere og antall pasienter for lavt i Norge. Slik forskning egner seg derfor best i samarbeidsprosjekter med land med større populasjon, eller ved at norske forskere henger seg på multisenterstudier. Subjektive aspekter ved sykdom og behandling er derimot ofte kulturelt betinget, og egner seg dermed best utført i eget land, mener Røynesdal.