Nydarwinisme
Nydarwinismen i det 20. århundre, syntesen mellom darwinisme og genetikk, utviklet seg relativt langsomt til tross for Mendel og Weismann. Den nye innsikten i arvens materielle grunnlag, i kromosoner og gener, ble tolket forskjellig og til dels brukt som argumenter mot Darwins lære om utvikling gjennom naturlig utvalg. Hvordan oppstod forandringene som var en forutsetning for seleksjon? Mutasjoner syntes jo å være nesten utelukkende negative.
Darwinismen ble også brukt politisk, til inntekt både for konservative og radikale strømninger. Erling Falk som skrev opplysende artikler og underviste på Arbeiderpartiets aftenskole, brukte Darwin som argument mot kristendommen, mens andre pekte på at livsformenes åpenbare hensiktsmessighet måtte være et tegn på en guddommelig styrelse bak det hele. Sosialdarwinismen hevdet doktrinen om den sterkestes rett også i sosialpolitisk sammenheng. Den vestlige gentleman var selektert gjennom et naturlig utvalg til å lede verden. Det var «the white man’s burden».
Darwin inspirerte sin fetter Francis Galton til å lansere eugenikk som et middel til en kvalitativ forbedring av menneskeheten. Mange var bekymret for at uansvarlige mennesker skulle sette flere barn til verden enn det som var vanlig hos andre. Rasehygienen tok sikte på å styre utviklingen med det formål å forbedre menneskenes arveanlegg. Naturen skulle ikke få råde fritt. Dag Hessen gir en god beskrivelse av mellomkrigstidens debatt på dette området, med deltakere som Johan Scharffenberg, Otto Lous Mohr, Karl Evang og Fridtjof Nansen.
Nærmere vår tid var det debatten om sosiobiologien som vekket de mest intense følelser. Insektsforskeren Edward O. Wilson mente at dyrenes atferd var arvelig betinget, og siden mennesker også er dyr, måtte det samme gjelde for oss. Det utløste en vidtfavnende diskusjon, blant annet om den frie vilje og om determinisme og strafferett. Den intellektuelle sprengkraft i Darwins evolusjonsteori var fortsatt sterk. Under utkastet til mønsterplanen for skolen i 1985 (M 85) ønsket Kirke- og undervisningsdepartementet under Kjell Magne Bondevik å fastslå som en kjensgjerning at det ikke finnes sikre vitenskapelige argumenter mot Bibelens lære.