Tverrfaglig samarbeid mellom kultursektoren og helsesektoren

Fase III – arbeidsfase

Teamet etablerte en felles forståelse av mål og målgruppe i prosjektet og format (lengde, innhold) på videoene.

Første utfordring var å opparbeide felles basiskompetanse. Videoprodusenten hadde minst erfaring og ønsket tid til å sette seg inn i fagområdet psykiatri. Det innebar samtaler og møter med fagfolk, pårørende og pasienter. Forfatter kjente fagområdet nok til å kunne starte med arbeidsoppgavene. Fasen ble oppfattet som lang for de andre medlemmene av teamet og tidsplanen sprakk.

Parallelt med at videoprodusenten arbeidet med å sette seg inn i fagområdet, startet teamet tematiserings- og manusarbeid. Hvordan vi skulle intervjue og spørre pårørende om deres situasjon, om vi skulle vi ha fagmanus, hvem som skulle intervjues, er eksempler på diskusjonstemaer i teamet. I begynnelsen hadde vi formaliserte møter med hele teamet. Dette var tid- og ressurskrevende, og etter hvert arbeidet vi mer uformelt. Det kunne være møter, telefonkontakt eller elektronisk post med to eller flere fra teamet. Prosjektleder var med på eller orientert om denne kontakten. Videoprodusent ønsket regelmessige møter med prosjektleder hvor psykiatri som fag, pårørende i psykiatrien, bruk av video i opplysningsøyemed, budsjett og tidsplan ble utdypet. Forfatter og videoprodusent hadde også et tett samarbeid.

Parallelt med manusarbeidet hadde vi kontakt med pårørende som enkeltfamilier/medlemmer og i form av fokusgrupper, en intervjumetode som blir brukt for datainnsamling innen kvalitativ forskningstradisjon (7). Som referansegrupper/diskusjonspartnere brukte prosjektleder egne kolleger og prosjektgruppen for pårørendeprosjektet.

Under arbeidsprosessen bestemte vi at det ikke skulle skrives detaljert manus for videoen før opptakene. Det ble laget et «synopsis», en disposisjon med temaer. En erfaren filmregissør var også med på dette arbeidet. Forfatter skulle brukes til å intervjue dem som skulle være med i filmen. Temaene ble brukt som huskeliste, i tillegg var hun lydhør for det de pårørende selv brakte på banen. Pårørende og fagfolk ble kontaktet med spørsmål om å delta. Prosjektleder, forfatter og videoprodusent var aktive i prosessen. Under innspillingen var videoprodusent og forfatter sentrale, med hyppig kontakt med prosjektleder og psykiater/veileder.

Etter hvert kom andre personer fra kulturetaten (bildekunstner, grafisk designer og musiker/komponist) inn i tillegg til de faste medlemmer i teamet. Videoopptakene skulle systematiseres, klippes og redigeres. Fagfolkene fra psykiatrien måtte inn på videoprodusentens «arena» og lære nytt. Vi ble konfrontert med – foruten nevnte fagfolk – elektronisk redigeringsutstyr, teorier om oppbygging av sekvenser, dramaturgi osv. Redigeringsarbeidet var krevende. Nytt i denne perioden var at videoprodusent gav uttrykk for at han savnet et mer detaljert skriftlig fagmanus, som han kunne brukt som arbeidsredskap underveis i prosessen. Dette ville vært til hjelp i forhold til opptak og spesielt under redigeringsarbeidet.