Legehospitalet
Også jeg skulle returnere til Barcelona, og det etter bare noen måneder. Ikke for å vandre videre i havene rundt Sant Pau, men blant annet for å høre om et annet hospital, et ”hemmelig” sykehus der alle pasientene er leger eller sykepleiere. Det var kommet invitasjon fra Collegi Oficial de Metges de Barcelona – Barcelonas legeforening – som på vegne av PAIMM inviterte til den første europeiske konferanse om syke leger. PAIMM står for Programa d’Atenciò Integral al Metge Malat som er katalansk og betyr ”integrert behandlingsprogram for syke leger”. Barcelonerne mener at de også her er modernister, med en eksklusiv behandlingsinstitusjon med poliklinikk og 13 senger for leger og sykepleiere, der 80 % av kostnadene dekkes av offentlige midler.
Betegnelsen syke leger er en velvalgt strategisk omskrivning av ”rusproblemer og psykiske problemer”. I Spania er slike problemer tydeligvis fremdeles så stigmatiserende at en slik eufemisme er nødvendig. I løpet av de første to årene har man hjulpet 204 leger og sykepleiere – 27 % med psykiatriske problemer, 24 % med blanding av rus og psykiatri, 29 % med alkoholproblemer og 19 % med andre rusproblemer. Om lag halvparten av pasientene hadde vært innlagt på det ”hemmelige” hospitalet, med en gjennomsnittlig liggetid på 33 dager. De resterende ble behandlet poliklinisk eller i en daghospitalavdeling.
Hvorfor dette maset om hemmelig hospital? Selve sykehuset er så visst ikke hemmelig, det har sin egen nettside (webs.comb.es/paimm/) , og de ansvarlige er veldig stolte over å ha fått det til. Men var det noe den sjarmerende kvinnelige, dr. Pilar Lusilla, og alle hennes mannlige kolleger og støttespillere la vekt på, så var det betydningen av konfidensialitet. Det skulle ikke være kjent blant kolleger eller andre hvilke leger og sykepleiere som var under behandling. Dette førte bl.a. til at man i journaler og annen kommunikasjon bevisst brukte fingerte navn. Da kollega Lars-Håkan Nilsson fortalte at man i Sverige oppmuntret leger som hadde fått behandling for rusproblemer eller psykiske problemer ved hans klinikk i Uppsala, til å snakke med sine kolleger om det, ble katalonerne bleke og tause, og vi skjønte at den kulturelle avstanden mellom Skandinavia og Spania likevel var større enn den geografiske.
På konferansen var det foruten en rekke spanjoler (ikke bare katalanere) representanter fra England, Frankrike, Italia, Norge, Skottland, Sverige, Tyskland og Østerrike. Det ble tatt initiativ til å danne et europeisk nettverk for profesjonelt arbeid med leger med rusproblemer og psykiske problemer, og barcelonerne ville mer enn gjerne arrangere også den neste konferansen om et par års tid, med diskret økonomisk støtte fra legemiddelindustrien.
Konferanser som dette har en tendens til å bli en blanding av vitenskap, kvasivitenskap, og ikke-vitenskap. Men viljen til og interessen for seriøs forskning på legers atferd, både når det gjelder hvorfor noen får problemer, og hvilke forebyggende og rehabiliterende tiltak som virker, var absolutt til stede. Jeg regner derfor med at Legeforeningens forskningsinstitutt aktivt vil delta i det nye nettverket som etter hvert forhåpentligvis vokser frem.
Det var stor interesse for fenomenet utbrenthet, som flere av konferansedeltakerne, litt uventet for oss fra Nord-Europa, knyttet direkte til misbruk av rusmidler. Ellers var det underlig å se hvordan man i liten grad skilte mellom psykiske problemer og rusproblemer. Dette skyldes kanskje at man i Spania og andre søreuropeiske land vanligvis behandler alkohol- og andre rusproblemer i psykiatrien.
Som seg hør og bør ble konferansen avsluttet med opplesning og applaudering av Manifiesto de Barcelona, i åtte punkter (se ramme). Her har undertegnede i all beskjedenhet bidratt til utformingen av punkt 7: ”Es necesario desarollar la investigaciòn particularmente en la relaciòn a la salud mental de los profesionales de la sanidad y sus condiciones de trabajo.” (Vi må ha mer forskning på forholdet mellom helseprofesjonenes mentale helse og deres arbeidsforhold.)