Mørkets sangerske
Lyrikeren Jan Erik Vold gav, sammen med psykiateren Svein Haugsgjerd, en presentasjon av Gunvor Hofmos liv og forfatterskap.
– Hun var frisk, hadde 16 års taushet ved Gaustad sykehus og ble frisk igjen med det kreative i behold, og uten at psykiatrien hadde forkludret hennes historie. Istedenfor å gå på vevstuen eller hyppe poteter, lot legene henne gå i dvale, fremholdt Vold.
– Når en snøflekk smelter, hvor blir det av det hvite? Og hvorfor følte Hofmo seg kallet til vervet som mørkets sangerske? spurte han videre.
– Det var genetiske forstyrrelser i familien. Men først og fremst var det sorgen over å ha mistet sju av sine nærmeste i løpet av krigsårene som gjorde at hun ble taus i en periode. Hofmo lot lenge som om forvandlingen brakte henne inn i mørket for alltid. Men legen ordnet med en skriveplass, og hun gav ut mange samlinger fra hun ble utskrevet som 50-åring frem til sin død i 1995.
Haugsgjerd supplerte med minner fra sin tid som assistentlege ved Gaustad sykehus i Oslo. For ham og kollegene ble pasientens beskyttelse mot det uutholdelige, en viktig påminnelse om problemstillinger som stadig er aktuelle: – Møtet med Hofmo, som likviderte sin vilje til å kommunisere de voldsomme konflikter i sitt indre, var forvirrende. Vi som har vår hverdag i psykiatrien ferdes ikke i rom hvor tanker og følelser ikke skal deles. Men det må ofte gå en generasjon før vi forstår det som i samtiden var kontroversielt.
– Det var bra at psykiatrien lot Hofmo være i fred, fortsatte Haugsgjerd. – Hun opplevde det som dobbelt svik mot sin kjærlighet til den jødiske venninnen Ruth Maier, hvis hun «kom hjem til menneskene» i årene mens hun levde i eksil. Det ble heller ikke gjort forsøk på å vinne fortrolighet og tillit gjennom samtaler, og syntes opplagt at hun skulle slippe å montere klyper på arbeidsstuen. Hennes nærvær i avdelingen utstrålte verdighet og integritet. Hun gjennomførte det å være et monument over en død venns grav, for så å komme tilbake til hverdagen. For ikke å svikte sin døde venn, var hun tvunget til å skrive videre.