Medikalisering
«Det største problemet med legene er ikke at det er for få av dem, men at det er for mange jobbmuligheter, og at de ikke velger de jobbene samfunnet vil ha. I et samfunns- og folkehelseperspektiv, er det grunn til å spørre om vi er tjent med flere leger i landet.»
Det skrev fylkeslege i Sogn og Fjordane og forhenværende helsedirektør Petter Øgar i en kronikk i Tidsskriftet i fjor (1). Han sier historien har vist at behovet for helsetjenester i stor grad er tilbudsstyrt, og han advarer styresmaktene mot å tro at samfunnet er tjent med enda flere leger.
– Det er ingen tvil om at kontrollen med nye legestillinger kombinert med en økt utdanningskapasitet har gitt resultater. På landsbasis er Norge i ferd med å få verdens beste legedekning. Likevel fortsetter vi å utdanne leger som aldri før. Spørsmålet som fremtvinger seg, er hvordan alle disse legene skal kunne få et meningsfullt arbeid uten å sykeliggjøre befolkningen gjennom overdreven diagnostikk, behandling og kontroll, og uten å påføre samfunnet store økonomiske utlegg. Hvis myndighetene ikke tar i bruk andre virkemidler for å regulere legemarkedet, ender vi opp med et medikalisert samfunn. Det er en høy pris å betale for å få fylt opp legestillinger, sier Petter Øgar.
Samtidig peker han på paradokset som ligger i at mens det nasjonale legemarkedet bedrer seg, er det fortsatt legemangel i flere distriktsstrøk. Ikke minst gjelder dette Sogn og Fjordane.
– Sogn og Fjordane er et distriktsfylke som generelt vil måtte slite med rekruttering i sentraliseringstider. Men det er også grunn til å spørre om vi i dette fylket gjør nok for både å rekruttere nye leger og beholde de legene vi har. Et unntak er psykiatrien som har relativt god rekruttering.
– Hvordan kan vi oppnå god legedekning uten å overprodusere leger?
– Det kan skje ved en tilstrekkelig blanding av styrende og stimulerende virkemidler, og ved at både myndighetene og fagmiljøene i sterkere grad reiser debatten om hva som er dokumentert nyttig og godt legearbeid, konkluderer Petter Øgar.