Midtøsten – fascinerende og urolig
I Midtøsten er det lurt å ha reserveplaner. Ting går ikke alltid som forventet i dette urolige hjørnet av verden. Oppstanden i Israel begynte mens vi nærmet oss regionen, og vi tok ikke sjansen på å dra dit. I stedet startet vi turen i Egypt. I millionbyen Kairo er det lett å bli overveldet. Her er det varmt, fuktig og støvete. Eselkjerrer kjører side om side med svære Mercedeser. Små drosjer og store busser prøver å trenge seg forbi deg i rom som ikke finnes, og for å komme seg over veien er det bare å gå rett ut i de små ”hullene” i trafikken som finnes for deretter å havne mellom to filer til neste sjanse byr seg for å komme videre. Inne i sidegatene og smugene føler man seg hensatt til tidligere tider – bønder i enkle drakter selger vannmeloner, mango, appelsiner, guave, brød, kalkuner, høner og egg. Det er et skikkelig spetakkel når det kjøpslås over de enkle trallene.
Kairo er nok spennende, men ganske så slitsom. Severdighetene er utallige, pyramidene i Giza er en selvfølge, citadellet, Khan el Kalili-basarene, gamle Kairo, det egyptiske museet med Tut-ankh-Amons skatter, for å nevne noen. Den største severdigheten er likevel byen selv, på godt og vondt. Afrikas største by rommer enorm rikdom som kan sees på sportsklubbene i Giza eller Heliopolis, og ufattelig fattigdom i søppelbyen i sør. Her er brunsvidde fasader og fargerike fruktcocktailer. Du kan gå deg bort i utallige trange smug, røyke shisha (vannpipe) på kafé, eller leie en felukk og seile på Nilen.
Du rekker ikke over Egypt på ett besøk, så sant du ikke har måneder på deg. Vi valgte en litt utradisjonell utflukt. Fra Kairo reiste vi via Alexandria ut i Sahara. Mot den libyske grensen ligger oasen Siwa, som er bebodd av berbere, en folkegruppe som finnes spredt i Nord-Afrika. I nesten like stort antall som lokalbefolkningen finnes eslene i oasen, som består av ikke mindre enn 250 000 daddelpalmer. Eslene er også det viktigste fremkomstmidlet, og de holder et svare leven hele natten. Innkvartering er svært rimelig, for 15 norske kroner per natt kan man sove i beduintelt laget av kamelhårsmatter. I Siwa går tiden saktere enn ellers. Man kan ta seg et bad i mineralvannskildene, som finnes spredt rundt om i oasen, bare vandre stille rundt eller beundre solnedgangen over saltsjøene som omgir den. Siwa er et svært konservativt samfunn med hensyn til kjønnsroller, mer enn Egypt ellers. Alle kvinner er tildekket av en tradisjonell drakt hvis de beveger seg ute. Ingen kvinner går uten mannlig ”anstand”, selv om det bare er snakk om små gutter. Og de fleste er gift før de er 16 år.
For øvrig kan det være slitsomt å være vestlig kvinne i Midtøsten. Mange føler seg trakassert av arabiske menn. Med noen enkle forholdsregler kan det bli bedre. Det er lurt å være moderat i klesstilen, bruke lange skjørt eller kjoler og gjerne dekke til håret. Når du viser respekt er det også lettere å få respekt. Det er viktig å huske på at også menn blir sett rart på hvis de går i shorts.
Riktignok fascinerer Egypt med den eldgamle kulturen, det moderne og hektiske arabiske samfunnet og alle severdighetene. Samtidig kan man ikke unngå å føle mismot. 65 millioner mennesker trenger seg sammen på de 4 % av arealet som er fruktbart, og med en befolkningsvekst på 2,5 % per år blir det ikke bedre. I Kairo sentrum lever angivelig 500 000 mennesker i ”dødens by”, kirkegården i sentrum. Fra pyramidene ser man en svart sky som dekker byen som en hatt. Luftforurensningen er enorm og tærer på hus og pyramider så vel som på menneskenes lunger. Det er mye aggresjon å oppleve. Selgerne er aggressive, det samme er tiggerne eller drosjesjåførene hvis du prøver å betale ”egyptisk” pris. Barn spyttet på oss gjennom vinduet på trikken i Alexandria. På kafeene utvikler diskusjoner seg til håndgemeng mellom backgammonspillerne. Og utenfor det egyptiske museet strakte en sikkerhetsvakt bevæpnet med en kalasjnikov ut hånden og bad oss om penger.
Når nøden blir stor, blir det lett grobunn for ekstreme grupper. I et område midt mellom Kairo og Luxor er det svært farlig for turister å ferdes, og togene på strekningen har bevæpnede vakter. Her er utspringet for gruppen som massakrerte en sveitsisk turistbuss i midten av 1990-årene. Fundamentalisme gror der mat, arbeid og fremtidshåp mangler.