Hva sier de etiske regler?
Flere av de etiske regler er aktuelle. Utgangspunkt bør tas i etiske regler for leger, kapittel I, § 4:
”En lege skal bevare taushet og vise diskresjon overfor det hun/han får vite som lege. Den etiske plikt til taushet og diskresjon kan være mer omfattende enn den lovgitte. Utlevering av informasjon må ha bakgrunn i pasientens underforståtte eller uttrykte samtykke eller i lov.”
Som det går frem av det siste punktum i den siterte paragrafen i etikkreglene, kan utlevering av pasientinformasjon f.eks. skje når det gjennom lov er pålagt å bryte taushet eller når det gjennom lov er åpnet anledning til å bryte taushet.
Nærmeste pårørendes innsynsrett i journalen etter pasientens død er ikke ubegrenset, se ovenfor. Det bør bl.a. vurderes om journalen inneholder opplysninger som kan virke støtende for de pårørende (2).
Legens forpliktelse til å vurdere avdødes interesser er særdeles viktig legeetisk. Taushetsplikten er fundamental i lege-pasient-forholdet. Uthules denne, uthules den diagnostiske og behandlingsmessige kvaliteten ved at pasienten føler seg tvunget til å sensurere hva legen får vite og hva som journalføres. Dette må antas å gjelde også dersom taushetsbelagte opplysninger spres etter ens død. Det er ikke automatisk slik at alle ønsker at selv nære slektninger skal ha tilgang på personlige opplysninger. Opplysninger om dødsårsak som kan indikere arvelige eller smittsomme lidelser er eksempler på opplysninger som nærmeste pårørende må antas å ha en særlig interesse av å få vite og som oftest ikke vil være i motstrid med avdødes ønske. Derimot bør opplysninger som utleverer avdødes sosiale, seksuelle eller andre personlige forhold, forhold som avdøde kanskje har valgt å holde skjult, ikke utleveres automatisk.
Når det gjelder spørsmålet om hvem som skal kunne motta en epikrise, finnes en veiledende bestemmelse i etiske regler for leger, kapittel II, § 7. Det heter her: ”Leger skal kommunisere åpent og tillitsfullt med hverandre. Informasjon mellom leger om pasienter skal være tilstrekkelig rask og omfatte det faglig nødvendige.” Bestemmelsen må sees i sammenheng med bestemmelsen foran, § 6: ”Henvisning og tilbakevisning av pasienter mellom kolleger må bygge på medisinsk faglige kriterier og pasientens behov for et kontinuerlig helsetilbud.” I dette tilfelle er pasienten død, og tilbakemelding til henvisende lege eller pasientens egen lege gjøres mer som ledd i faglig kvalitetssikringsarbeid. Ut fra dette perspektivet er det problematisk, slik det foreslås ovenfor, om nærmeste pårørende må ”godkjenne” medisinsk informasjon fra sykehus til primærlege.
§ 6 er en faneparagraf når det gjelder henvisning av pasienter. § 7 forutsetter at all informasjon mellom leger om pasienter skal styres av det som er det ”faglig nødvendige”. Bestemmelsen må leses slik at f.eks. en epikrise bør kunne gå til den lege som har behandlet pasienten før overføring til spesialist.