Flytende grenser
Legeforeningen og Rådet for legeetikk setter et skarpt skille mellom det aktivt å forkorte sykdomsforløpet med en medisinsk intervensjon, og det at den uhelbredelig syke dør av grunnsykdommen fordi man avstår fra ytterligere behandling. Den nederlandske – og Sturla Solheims – holdning er at grensene er flytende, for eksempel mellom lindrende sedering og eutanasi.
Han deler imidlertid den norske holdningen om at man må satse mer på god palliativ behandling. – Men behøver valget å stå mellom det ene eller det andre? Det er en illusjon å tro at man kan lindre alt, og man trenger et supplement til smertelindring, mener han.
– Hvordan reagerer du på betegnelser som «nederlandske tilstander»?
– Slikt er tatt helt ut av løse luften. 42 % av alle dødsfall i Nederland faller på en eller annen måte inn under den nederlandske definisjonen av «medisinsk behandling som forkorter livet». Av disse er 2,4 % eutanasi, ca. 3 000 personer årlig. Det vil alltid være fare for utglidning, men det er ingen undersøkelser som bekrefter at det er blitt mer bruk av eutanasi i Nederland, eller at forholdene er mye annerledes enn i andre land, svarer han.
Studier viser imidlertid stor grad av underrapportering og at kriterier for eutanasi ikke blir fulgt. – Men de viktige kravene, som at pasienten må være uhelbredelig syk, ha uutholdelige lidelser og at pasienten har hatt et selvstendig, veloverveid, sterkt ønske om eutanasi over en lengre periode, blir innfridd, sier Solheim.
Norske medisinstudenter har et mer liberalt syn på dødshjelp enn norske leger (2). Det viser seg dessuten at leger utdannet i utlandet har en mer liberal holdning til eutanasi enn leger utdannet i Norge (3). Sturla Solheim har håp om at dette samt det faktum at flere studerer medisin i utlandet, vil bidra til en bredere eutanasidebatt i Norge.