Diskusjon
Resultatene viste at perinatale risikofaktorer i liten grad var relatert til det kognitive utfallet ved åtte års alder. Svangerskapsalder målt med tidlig ultralydundersøkelse, fødselsvekt og neonatal optimalitet var sterkest relatert til senere intelligens, men disse relasjonene var bare av moderat styrke. De øvrige perinatale variablene var praktisk talt nullkorrelert med utfallet. Disse resultatene er stort sett i overensstemmelse med funn som er rapportert fra andre oppfølgingsstudier av for tidlig fødte (1). Det er av interesse at når man grupperte sammen alle barna med alvorlig intrakranial blødning eller så på dem med bronkopulmonal dysplasi, hadde de med ”høy risiko” like stor sannsynlighet for å ligge over 85 på IQ8-skalaen som under. Det må likevel bemerkes at den foreliggende undersøkelse ikke var populasjonsbasert. Uten at det kan dokumenteres, kan det tenkes at blant barna som falt fra, var det flere med tilstander som alvorlig grad av hjerneblødning eller bronkopulmonal dysplasi.
Barnas prestasjoner på Bayleys kognitive skala ved 29 og 39 uker var moderat relatert til IQ ved åtte års alder. Disse relasjonene var av omtrent samme størrelsesorden som tilfellet var for de høyest korrelerte perinatale variablene. Det betyr at opp til 39 uker korrigert alder synes Bayley-testen å ha like lav prediktiv validitet som de perinatale variablene. Ved 56 uker og to år var det betydelige korrelasjoner mellom Bayleys kognitive indeks og utfallsvariabelen. Bayley-testens dårlige prediktive validitet på tidlige alderstrinn skyldes sannsynligvis at testleddene til å begynne med i all hovedsak omfatter vurdering av sensorimotoriske ferdigheter. Først i det andre leveåret er testleddene mer basert på den type kognitive ferdigheter som kan forventes å være relatert til senere IQ.
Foreldrenes sosioøkonomiske status var den prediktorvariabelen som var sterkest relatert til det kognitive utfallet ved åtte års alder. Det er i samsvar med funn som er gjort i andre undersøkelser (8). Selv om sosioøkonomisk status ofte er blitt antatt å være en global sosiologisk variabel, er denne faktoren sannsynligvis en relativt valid indikator på foreldrenes evne til å skape et stimulerende omsorgsmiljø. Det er rimelig å tenke seg at foreldrenes sosioøkonomiske status også delvis er et uttrykk for deres egne kognitive evner.
Barna viste en betydelig innhenting i den kognitive funksjoneringen i løpet av de to første leveår. Det var en gjennomsnittlig stigning i den kognitive indeksen fra 74 ved 29 uker til 96 ved to år. Det tilsvarer 1 standardavvik. Skåren ved to år skilte seg ikke nevneverdig fra oppnådd IQ ved åtte års alder. Som gruppe betraktet hadde deltakerne således ingen relativ progresjon i globale kognitive ferdigheter i forhold til aldersnormene etter toårsalderen. En IQ-skåre på fire poeng under gjennomsnittet ved åtte års alder er mindre enn det man har funnet i mange utenlandske studier. Det betyr muligens at prematuritet i Norge ikke i så stor grad er forbundet med uheldige miljøforhold. I en oppfølgingsstudie der man har vurdert spesifikke kognitive ferdigheter som hukommelse og hastighet av informasjonsbearbeiding, er det imidlertid dokumentert at for tidlig fødte ligger betydelig etter barn født til termin så sent som ved 11 års alder (15).
Den samlede prediksjonen for de tre variablene som inngikk i regresjonsanalysen ved innlegging av Bayleys kognitive indeks ved 29 uker, viste at fødselsvekt og sosioøkonomisk status hadde signifikante og uavhengige bidrag til IQ ved åtte års alder. Fra 39 og 56 uker av hadde alle de tre prediktorvariablene signifikante og selvstendige bidrag. Ved to års alder var det bare Bayley-indeksen som ble inkludert i regresjonsligningen.
En viktig implikasjon av disse funnene er at det kognitive utfallet ved åtte års alder i liten grad kan predikeres før man inkluderer resultatene fra en utviklingsprøve ved ett års alder. På dette alderstrinnet kan barnets fødselsvekt og utviklingsmessige status, i kombinasjon med foreldrenes sosioøkonomiske status, gi en viss indikasjon på senere kognitive ferdigheter. Ved to års alder gav resultatene på Bayley-testen definitivt det beste holdepunktet for hvordan det intellektuelle utfallet hos de for tidlig fødte barna ville bli. Likevel kan prediktorvariablene som ble anvendt ved de to sistenevnte alderstrinn, ikke forklare mer enn om lag halvparten av den observerte variansen i senere IQ. Det betyr at andre variabler som ikke er inkludert i den foreliggende undersøkelse, også spiller en betydelig rolle for prognosen. Det må understrekes at Bayley-testens prediksjonsverdi er betydelig større hos barn med høy biomedisinsk risiko enn hos barn med lav risiko (16). Det gjør at det er mest aktuelt å anvende denne type tester på grupper av risikobarn.
En klinisk implikasjon av denne studien er at man bør være varsom med å uttale seg om prognose på bakgrunn av for tidlig fødte barns perinatale status alene. Det er påfallende at grad av respiratorisk distress-syndrom i så liten grad var relatert til det kognitive utfallet. Det er mulig at hypoksisk-iskemiske episoder med assosierte skader av nevroner i hippocampus er mer relatert til spesifikke kognitive vansker enn til de globale ferdighetene som ligger til grunn for IQ (17).
Det er grunn til å fremheve at det var kombinasjonen av variabler fra ulike domener som gav den beste prediksjonen. Det er i samsvar med transaksjonsmodellen for utvikling (18), som legger til grunn at egenskaper hos barnet og kvaliteter ved omsorgsmiljøet påvirker hverandre gjensidig over tid. Først ved to års alder er for tidlig fødte barns kognitive status så godt konsolidert at man med en viss grad av sannsynlighet kan predikere senere intellektuelle ferdigheter på basis av denne variabelen alene.
Man må selvsagt være varsom med å trekke slutninger om prognosen for enkeltstående kasus på grunnlag av grupperesultater. Det skal også bemerkes at de analysene som er utført, ikke yter perinatale faktorer full rettferdighet fordi disse jo var virksomme to år før utviklingsprøven ble administrert for siste gang. Med visse unntak er det som oftest slik at jo kortere tidsspennet mellom registrering av prediktorvariabler og utfall er, desto sikrere er prediksjonen. Det kan være en mulig forklaring på hvorfor vurdering av barnas psykologiske utvikling i denne undersøkelsen etter hvert fikk større prediktiv validitet, på bekostning av perinatale forhold.