Diskusjon
Vi fant i denne studien at hvert tredje barn med cerebral parese var kortvokst, hadde dårlig munnmotorikk og var helt eller delvis avhengig av hjelp av andre i spisesituasjonen. 10 % av barna var også undervektige, mens 7 % var overvektige. Risikoen for å bli kortvokst var størst hos barn med den alvorligste formen, kvadriplegi, og de alvorligste gradene av cerebral parese, nemlig blant barn som ikke kunne gå eller som var helt avhengig av hjelp i spisesituasjonen. Multivariatanalysene tydet imidlertid på at manglende selvstendighet i spisesituasjonen var en risikofaktor for å bli kortvokst eller undervektig, uavhengig av cerebral parese-type og alvorlighetsgrad.
Den totale svarprosenten i denne studien var 65, og flere av skjemaene var ikke fullstendig utfylt. Det kan tenkes at vi har hatt en seleksjon av svar fra foreldre til barn som har få eller ingen problemer med ernæringen, eller av foreldre til barn som oftere har slike problemer. Det var imidlertid ingen forskjell når det gjaldt kjønnsfordeling, alder eller type cerebral parese mellom de som svarte og de som ikke svarte på spørreskjemaet, og fordelingen av type cerebral parese samt forekomsten av tilleggshandikap stemmer godt med litteraturen (16 – 19). Barna i vår studie er derfor sannsynligvis representative for hele populasjonen av barn med cerebral parese.
Opplysningene om spiseproblemer baserer seg på foreldrenes vurderinger. Man kan tenke seg at foreldre med kortvokste og undervektige barn er mer oppmerksomme på tygge- og svelgevansker hos barnet, og at de er raskere til å gi hjelp i spisesituasjonen.
Et tredje moment er de antropometriske målingene, spesielt høydemålene, som er vanskelige å gjøre nøyaktig hos barn med kvadriplegi. Hvis imidlertid feilmålingene av høyde skulle være systematisk for lave, vil vårt estimat av kortvoksthet kunne være for høyt. I så fall er det trolig at vårt estimat av forekomsten av undervekt er for lavt, siden vekten sannsynligvis er målt med større presisjon.
Det er sannsynlig at barn med cerebral parese vokser dårlig på grunn av hjerneskaden, og kanskje også på grunn av manglende gangfunksjon (20). Dårlig håndfunksjon og oralmotorisk dysfunksjon kan også være korrelert med størrelsen av hjerneskaden og med dårlig gangfunksjon (16). Man kan derfor tenke seg at sammenhengen mellom dårlig tilvekst og oralmotorisk dysfunksjon og med manglende selvstendighet i spisesituasjonen skyldes samvariasjon med hjerneskadens utbredelse (confounding). Resultatene av multivariatanalysene tydet imidlertid på at dårlig munnmotorikk og særlig manglende selvstendighet i spisesituasjonen var risikofaktorer for dårlig vekst, uavhengig av hjerneskadens utbredelse.
Våre resultater skyldes altså neppe systematiske feil i utvalg eller målinger (bias) og heller ikke samvariasjon mellom alvorlig hjerneskade og dårlig vekst. Vi mener at resultatene beskriver den reelle forekomsten av spisevansker og vekstforstyrrelser hos barn med cerebral parese, og at særlig manglende selvstendighet i spisesituasjonen kan være en medvirkende årsak til kortvoksthet og undervekt blant barn med cerebral parese.
I flere internasjonale studier er det rapportert høyere forekomst av kortvoksthet (30 – 50 %) og undervekt enn det vi har funnet (1 – 3). Den høye forekomsten i disse studiene skyldes trolig at de alle omfattet barn med alvorligere former for cerebral parese.
Sammenhengen i vår studie mellom kvadriplegi og dårlig ernæringsstatus og kortvoksthet stemmer overens med tidligere institusjonsbaserte studier (2, 4, 5, 21). Det samme gjelder vårt funn om at behov for hjelp ved måltidene er en risikofaktor for kortvoksthet og undervekt (3).
Dersom kortvoksthet og undervekt er en følge av manglende selvstendighet i spisesituasjonen og ikke en ren følge av hjerneskadens utbredelse, er den mest sannsynlige forklaringen at barna er underernærte. Dette er i tråd med en norsk intervensjonsstudie som viste at kortvokste og undervektige funksjonshemmede barn hadde innhentingsvekst når de fikk fullverdig ernæring (21). Denne studien omfattet barn i en heldøgnsinstitusjon, og barna var avhengige av hjelp i spisesituasjonen.
En tredel av foreldrene til barna med kvadriplegi mente barnets spiseproblemer var en stor belastning i hverdagen, og nær halvparten mente disse vanskene bidrog til redusert livskvalitet for både foreldre og barn. Dette indikerer at oppmerksomhet rundt og hjelp til en bedre spisesituasjon bør inngå som viktige elementer i habiliteringen av barn med cerebral parese.
I tråd med andre studier fant vi at overvekt forekom sjeldnere enn kortvokshet og underernæring (2).
Vi fant at mange av barna med alvorlige spiseproblemer og fare for underernæring ikke hadde vært til konsultasjon hos klinisk ernæringsfysiolog. Våre resultater kan derfor tyde på at det er stort behov for økt oppmerksomhet rundt ernæringsproblemer hos barn med cerebral parese.