Diskusjon
Spørsmålet om pasienter som selv trenger blodtapping, kan få være blodgivere, opptar både pasienter og helsepersonell. I en situasjon med stadige meldinger om mangel på blod virker det lite hensiktsmessig å kaste blod. Pasienter og helsepersonell utenfor blodbankene er opptatt av at bortsett fra å ha en enkelt, ikke overførbar sykdom, er mange av pasientene ”helt friske”. De støtter seg ofte på resultatet av et stort antall laboratorie-, røntgen-, og patologisvar når de hevder dette (2, 3). Blodbankene derimot er mest opptatt av at blodgivere ikke skal ha egennytte av å gi blod. Slik mangel på egennytte ansees som nødvendig for at blodbankene skal være sikre på at spørsmål om forskjellige risikofaktorer besvares korrekt. For å oppnå dette er det et viktig prinsipp at blodgiving skal være frivillig og ubetalt. En pasient som aksepteres som blodgiver kan blant annet oppnå at betaling av sykehusets egenandel erstattes av en T-skjorte som presang. Avgiftsbelagt parkering erstattes av gratis parkering, og tildelt time for behandling av fritt valg for fremmøte, ofte langt utover vanlige poliklinikkers åpningstid.
I undersøkelsen valgte vi å inkludere samtlige pasienter som ble tappet, for å gi et mest mulig komplett bilde. De med primær polycytemi kan selvsagt umiddelbart utelukkes som blodgivere. De med hemokromatose eller sekundær polycytemi kan vurderes med tanke på godkjenning som blodgivere.
I vår undersøkelse fant vi at 55 av pasientene, som gav til sammen 420 poser, kunne ha vært vurdert videre med tanke på å bli blodgivere. Vi har kun vurdert opplysninger som kom frem i henvisningsbrevet. Enda mer utfyllende henvisninger kunne ha gitt færre potensielle givere. På den annen side ville et tilskudd til de to blodbankene på opptil 420 poser, eller ca. 6 %, hatt positiv effekt. Utvelgelse av blodgivere skjer ved hjelp av spørreskjema og intervju. I tillegg tas en rekke blodprøver. Hvor mange som ville falle bort etter en slik utvelgelsesprosess vet vi ikke. Generelt kan en person bli blodgiver når blodgiving ikke kan være til skade for blodgiveren og blodet som gis ikke kan være til skade for blodmottakeren. Tilsynelatende kan man se bort fra kravet om at blodgivingen ikke må være til skade for giveren, når tapping likevel skal skje. Flere pasienter krever imidlertid ”langsom” tapping eller tapping av mindre volum enn vanlig. Enkelte trenger lengre hviletid enn de 10 – 15 minuttene som er vanlige. Videre kan noen trenge en medisinsk vurdering før tappingen. Dette er krav som i praksis er vanskelig å forene med effektiv drift av en blodbank.
Blodet som gis må ikke være til skade for blodmottakeren. Det betyr at blodgivere med sykdommer som kan overføres med blod, og blodgivere som bruker medikamenter som kan ha konsekvenser for blodmottaker, må utelukkes. Videre aksepteres ikke risikoatferd slik det fremgår av blodbankenes spørreskjema. For å sikre korrekte opplysninger fra pasienter som skal være blodgivere foreslår American Association of Blood Banks en rekke ekstra tiltak (5). Bl.a. anbefales det at pasientene har et behandlingsalternativ som er gratis, at ytterligere informasjon gis til pasienten om det ansvaret de tar om de velger å være blodgivere, og at det finnes et system for å gi blod, men deretter anonymt si fra at blodet likevel ikke må brukes til pasienter. De to første tiltakene lar seg gjennomføre, det siste krever helt nye rutiner ved blodgivingen. Videre er det svært viktig å avklare om det er blodbankens lege eller henvisende lege som har ansvaret for den medisinske oppfølgingen av pasienten.
Til tross for stadig bedre smittetesting er det fortsatt mulig at en nysmittet blodgiver er i en ”vindusfase” der blodgiveren kan være smittefarlig, men testene er negative. Blodgivere som gir hver tredje måned vil kunne være i vindusfasen ved en tapping. Teoretisk kan en hemokromatosepasient, som i første fase av behandlingen blir tappet 1 – 2 ganger i uken, være i vindusfasen ved mange tappinger, og således være en større risiko. Dette kan imidlertid løses ved å vente med godkjenning som blodgiver til tappefrekvensen er redusert. For øvrig kan norske blodgivere i dag gi blodplater og/eller plasma hver 14. dag, og i USA tappes plasmagivere inntil to ganger i uken.
Det stilles strenge krav til kvaliteten på blodprodukter. Blod fra pasienter som tappes hyppig kan ha et økt antall unge erytrocytter i forhold til blod fra blodgivere. Dette må regnes som en fordel for en potensiell blodmottaker. Pasienter som tappes ofte vil i perioder ha lav hemoglobinverdi. Siden hemoglobinkravet primært er for å beskytte blodgiveren, kan kravet fravikes, men i så fall vil hemoglobininnholdet i blodposen bli for lavt i forhold til kravene som stilles til blodprodukter (6). Problemet kan imidlertid omgås ved å benytte erytrocyttaferese som resulterer i erytrocyttkonsentrater med standardisert innhold.