Helsevesen på New Zealand
New Zealands helsevesen er også til en viss grad markedsorientert, og egenbetaling for behandling er tradisjonsbundet. Behandling på sykehus er fortsatt gratis for landets innbyggere, men ganske kostbart for utlendinger. I primærhelsetjenesten har det i mange år vært en oppgjørsform der allmennlegen får subsidier fra det offentlige basert på antall konsultasjoner. Utover dette er det opp til hver enkelt lege hva han/hun vil kreve i egenandel. Allmennpraktikeren har også vært portåpneren til subsidierte legemidler og laboratorieservice samt sykehusbehandling.
De siste tiår har helsevesenet vært forvaltet av fire regionale avdelinger som har vært ansvarlig for å inngå kontrakter med så vel sykehus, legemiddelforhandlere, allmennpraktikere og andre leverandører av helsetjenester. Avdelingenes budsjetter har langt på vei vært styrt etter befolkningens bruk og misbruk av helsetjenester. Det har ført til ganske store skjevheter i helsetilbudet for deler av befolkningen.
Det skyldes delvis høy legetetthet i de populære byområdene der inntjeningen var svært god, mens utkantområdene har hatt legemangel. Selv om en allmennpraktiker på New Zealand ikke er forpliktet til å delta i legevaktordning, oppgis det som en av grunnene til legemangelen ute i distriktene. Det er ikke noe vakttillegg, men de fleste tar en litt høyere egenandel. Nesten alle pasienter må komme til legekontoret, uttrykning skjer som regel bare til trafikkulykker, men dem er det til gjengjeld mange av her nede. En norskutdannet kollega fortalte at på år hadde det vært like mange utrykninger til trafikkulykker på New Zealand som hun hadde opplevd på ni år i Norge i et område med omtrent samme befolkningsgrunnlag og trafikktetthet.
Dessuten har det vært kulturelle barrierer for maoriene og polynesernes bruk av legetjenester, og disse forskjeller kommer til uttrykk i urbefolkningens helse. Maorienes naturlige sjenanse gjør at de alltid er sterkt underrepresentert i alle screeningprogrammer. Matkulturen resulterer i overvekt, med overhyppighet av diabetes og hjertesykdom som følge. Tenåringssvangerskap er også svært hyppige, og for maoriene har det i lengre tid vært politikk å formere seg og bli mange slik at deres innflytelse i samfunnet blir større. En lege jeg kjenner fortalte at hun hadde hatt 15 – 16 år gamle maorijenter på kontoret som klaget over at mødrene gjemte p-pillene for dem!
I desember 2000 la imidlertid landets helseminister frem ”The Primary Health Care Strategy” som inneholder omfattende reformer inne primærhelsetjenesten (2). Den viktigste endringen er overgang til desentralisert styrt helsetjeneste, og per capita-oppgjør for allmennlegene.
Helsetjenesten skal regionaliseres i løpet av neste 5 – 10-årsperiode, og 21 distriktshelseavdelinger får det økonomiske og administrative ansvaret for helsetjenesten i hvert sitt område. Innen regionene skal det opprettes en rekke allmennhelseråd der befolkningen frivillig kan la seg registrere med sitt helsebehov. Allmennhelserådene skal også ha ansvar for planlegging av helsetilbud, og befolkningen skal gjennom rådet aktivt kunne ta del i forvaltningen av helsetjenester og helseøkonomi.
Allmennlegen vil nå få et tilskudd avhengig av befolkningsgrunnlaget og ikke lenger basert på konsultasjoner. Fortsatt må den jevne newzealender betale en egenandel på 120 – 160 kroner for en vanlig konsultasjon, men familier med liten inntekt og ”storforbrukere” av helsetjeneste (kronikere) kan innrømmes frikort. Legebesøk og legemidler for barn under seks år er gratis, og barn i alderen 6 – 18 er delvis subsidiert.
Særlige tiltak skal iverksettes for å dekke utkantområdene, og økonomisk kompensasjon er bare ett av flere tiltak. Videreutvikling av telemedisin, offentlig vikarordning, og økonomisk støtte til etterutdanning er blant forslagene. Vurdert ut fra folketallet skal legedekningen være god nok, men fordelingen må altså justeres. Dette er et av hovedelementene i den nye strategien for bedring av allmennhelsetjenesten.