Tett befolket, fattig og vakkert

Latrinene i Mirpur

”Frelsesarmeen renoverte disse latrinene i juni 1998,” forkynner skiltet på mursteinsveggen i bydelen Mirpur. Mirpur er en slum i Dhaka, dvs. en bydel uten organiserte systemer for vann, kloakk og strøm, der folk bor i skur og enkle boliger de har satt opp selv. I den delen av Mirpur der Frelsesarmeen arbeider, bor det ca. 250 000 biharer, en folkegruppe som kom fra India som flyktninger i forbindelse med frigjøringskrigen. Biharene, som snakker urdu, er ikke integrert i samfunnet i Bangladesh, og de har heller ingen mulighet til å vende tilbake dit de kom fra. Slik er de blitt boende i Mirpur, under ytterst deprimerende omstendigheter.

Her har Frelsesarmeen i noen år hatt et ”urban health and development project”, hvilket altså har ført til renovering av de nevnte latriner. Latrinene er eneste tilbud i sitt slag til ca. 4 000 familier med 6 – 7 personer i hver, og de var tidligere i en elendig forfatning, med vannstand av varierende høyde over gulvene, kan vårt vertskap opplyse. De bestemte seg derfor for å bidra til en oppgradering. Dette foregikk slik at ”brukerne” nedsatte en komité, med både formann, sekretær og kasserer, og selv skaffet et visst beløp til veie som startkapital. Komiteen ansatte også vaktmester og renholdere til det etter hvert mer brukervennlige latrineanlegget, og står økonomisk ansvarlig for vedlikehold og reparasjoner. En dag i juni gikk så innvielsen av stabelen, med tale og klipping av snor av min bror med frue (som benekter kategorisk at de også foretok den reelle innvielsen av anlegget).

Frelsesarmeens løpende arbeid i Mirpur omfatter en primærhelsetjenesteklinikk for kvinner og barn, spesielle programmer for behandling og forebygging av lepra, tuberkulose og HIV/AIDS, samt et låneprosjekt. Vi blir vist rundt på klinikken av Albert Sarker, den sympatiske og dynamiske administrasjonssjefen. Klinikken minner ikke så lite om et norsk helsesenter: folk, aktivitet og hektisk travelhet overalt. I et luftig anneks på gårdsplassen pågår medisinering og kontroll av tuberkuløse. I en del av hovedhuset driver helsesøster prevensjonsveiledning for en gruppe kvinner. Lenger inne er legekontor, laboratorium og et lite apotek. Denne dagen er den ene av de to legene ikke på jobb – han er blitt påkjørt av en bil noen dager før og har brukket både arm og bein. Den andre legen sliter hardt, hun har ca. 150 konsultasjoner i løpet av dagen: barn med diaré, pasienter med luftveisinfeksjoner, infiserte eksemer, skabb, anemier. De som trenger medikamenter, får kjøpt disse for en rimelig penge på stedet, og de fleste kjøper én dagsdose om gangen. Legebesøket er heller ikke gratis, og dessuten koster det en årlig sum å være medlem ved klinikken. Akkurat som på Volvat, tenker vi forundret, vi har ellers trodd at bistand er kjennetegnet ved å være gratis for mottakerne. Albert kan berolige oss med at prisnivået er svært lavt, og at ingen blir avvist dersom de ikke kan betale. Men erfaringen har vist at tilbudet blir brukt mer hensiktsmessig og at etterlevelsen øker når det er en viss egenbetaling.

Innerst i bygningen foregår diagnostisering, behandling og rehabilitering av leprapasienter. Vi hilser på en eldre mann som mangler alle tær og deler av føttene. Han får tilpasset egnede sko, og kan stolt fortelle at han får låne penger til å kjøpe sin egen rickshaw, så han kan livnære seg og familien. Hvordan han kan bruke de deformerte føttene til å sykle passasjerer og last hele dagen er ubegripelig, men så er vi også himmelvidt unna våre hjemlige trygdesystemer. Lepra har vi tidligere bare sett på museum. Offisielt skal lepra være utryddet i Bangladesh, men klinikken har diagnostisert 158 nye tilfeller det siste året, kan Albert lett oppgitt meddele.

– Dette er det rareste jeg har gjort i hele mitt liv, sier Eva omtumlet etter at vi har tilbrakt noen timer i rickshaw rundt i Mirpurs gater (hvis man kan kalle dem det). Vi er på visitt hos et utvalg av små virksomheter som blomstrer i slummen som et resultat av Frelsesarmeens låneprogram. En sum som tilsvarer ca. 1 000 norske kroner blir lånt ut til søkere som kan dokumentere realistiske planer for å starte sin egen bedrift. Renten er 10 % og nedbetalingstiden er på 50 uker. Etter hvert som pengene kommer inn igjen, kan de lånes ut til nye prosjekter. Hittil har tilbakebetalingsfrekvensen vært 100 %, og ca. 500 småbedrifter er kommet i gang på denne måten, kan Albert fortelle. Ett sted vever de vakre saristoffer, et annet sted produseres sko, en tredje ”bedrift” lager brikker til et populært lokalt brettspill. Ringvirkningene må være store i en ellers uproduktiv slumbydel, selv om riktignok gjennomsnittsalderen til de ansatte (hovedsakelig av hankjønn) er langt lavere enn hva som er politisk korrekt å bifalle her hjemme.