Økende skepsis
– Økonomiske sanksjoner er både humanitært og sikkerhetspolitisk umulig å forsvare og fører sjelden til politisk kursendring
i ikke-demokratiske stater, mente Henrik Thune. Han hevdet at sanksjoner bare kan ha effekt når målene er begrensede og virkemidlet er rettet direkte inn mot den politiske eliten eller bestemte produkter.
I Irak-spørsmålet som dreier seg om Vestens krav om å føre kontroll over eventuelle masseødeleggelsesvåpen, har ikke sanksjonene bidratt til å endre Saddam Husseins politske disposisjoner.
– Eliten i Irak klarer seg uansett. Sanksjoner har tvert imot en guffen tendens til å fremme nasjonalisme og samle befolkningen mot Vesten som en felles fiende, sa Thune.
Olje for mat-programmet, som tillater Irak å kjøpe nødvendige varer for en sum oljepenger, var ren symptombehandling.
– Siden 1998 har det ikke vært en eneste våpeninspektør i Irak. Det vi ser, er vedvarende fattigdomssymptomer, økt smugling og parallelt med dette en pågående forvitring av sanksjonsregimet, sa Thune.
Dan Smith fra Institutt for fredsforskning var opptatt av at man i for liten grad har veid moralske spørsmål opp mot hva som er målet med sanksjonene i Irak. Han kunne ikke se at økonomiske sanksjoner mot Irak bidrar til å endre diktatorens politikk. Smith mente at de ulykkelige erfaringene med sanksjonene mot Irak burde bidra til større aktsomhet for fremtidig bruk av sanksjoner.
Både Thune og Smith etterlyste en grundig analyse av sanksjonenes effekt og konsekvenser.