Diskusjon
Acetabulær labrum-skade er en av flere årsaker til kroniske hofteleddssmerter hos pasienter med tidligere hoftetraume eller hofteleddsdysplasi, men sees også hos pasienter uten tidligere kjent skade eller dysplasi. Hoftesmertene er ofte ledsaget av et klikk eller en kneppende lyd ved bevegelse. Av og til har pasientene en følelse av at hoften ”gir etter”. Konvensjonelt røntgenbilde av hofteleddene er som oftest helt negative eller kan vise dyplastiske forandringer uten at man får noen informasjon om labrum. I vårt materiale var det en pasient med lette dyplastiske forandringer, men hvor labrum var helt normal ved MR-artrografi.
Artrografi, både med enkel og dobbelt kontrastmetode, samt computertomografi har dessverre ikke vært velegnet til å fremstille patologiske forhold (2, 5 – 7). Magnettomografi har fungert bra når det gjelder å vurdere degenerative forandringer i labrum, men dårlig ved labrumrupturer (2, 7, 8). De intraartikulære strukturer ligger for tett på hverandre. Flere studier har vist at MR-artrografi er godt egnet til å fremstille labrum (9, 10 – 12). Undersøkelsen er langt bedre enn vanlig MR av hofteleddet (2, 13). Ved å spile ut leddet med kontrast får man separert de intraartikulære strukturene. Uten kontrast vil disse strukturene ligge tett inntil hverandre, og man får lett såkalt partielt volumartefakt. Det kan føre til falskt positive funn, idet man kan se høysignalområder i tilslutning til labrum.
Normal labrum er trekantet og lavsignalgivende ved MR-artrografiseriene, bortsett fra tilheftingen av labrum til acetabulærbrusken, hvor det er et lite, fokalt område med høyere signalintensitet. Dette representerer sannsynligvis degenerativt bindevev her. Ved konvensjonell MR kan man overdiagnostisere en ruptur (7), men ved MR-artrografi vil det ikke være noen imbibering av kontrast.
Det er mulig at stadium 1B predisponerer for ruptur og degenerativ leddlidelse, idet denne type labrum utøver en mekanisk tilpasningsprosess til hofteleddets biomekaniske krefter (7). Det finnes imidlertid ikke noen studier der man har fulgt disse pasientene over tid.
Hos tre pasienter fant vi en væskefylt bursa iliopectineus. Disse ble fremstilt pga. en defekt i leddkapselen mellom ligamentum iliofemorale og ligamentum pubofemorale. I seg selv er dette ikke patologisk, men av og til kan bursa bli så stor at den forårsaker trykk på nærliggende strukturer. Hos en av pasientene forårsaket bursa økt muskelbelastning i m. iliopsoas med ødem. Bursa ilipectoneus ligger lateralt for iliopsoassenen. Ekstraartikulære cyster og ganglia er som regel medialt for senen og i nær relasjon til labrum.
En påvisning av en ganglion i relasjon til labrum indikerer at det har foreligget labrumruptur, selv om man ikke kan se selve rupturen ved MR-artrografiundersøkelsen. Dette er analogt til påvisning av ganglia i glenohumeralleddet og parameniskiale cyster i kneleddet (14, 15).
Verken MR eller MR-artrografi av hofteleddet er spesielt effektivt til tidligdiagnostikk av bruskdefekter (16). Ved store defekter (grad 3 og 4) er det lettere å påvise de patologiske forandringene. Vi kunne ikke påvise noen bruskdefekter. To av pasientene som er blitt artroskopert, hadde normal brusk. Den tredje pasienten hadde et lite område med bruskskade i tilslutning til labrumrupturen.
MR-artrografi med direkte leddpunksjon og instillasjon av kontrast er en metode som tolereres godt av pasientene. Robbins og medarbeidere (17) fikk 100 pasienter til å fylle ut et skjema om den subjektive redselen forut for undersøkelsen og hva de opplevde. Seks pasienter syntes undersøkelsen var mer smertefull enn forventet, men fem av dem mente at smertene var verdt de diagnostiske informasjonene.