Psykiatriske sykehjem
Vi besøkte to psykiatriske sykehjem, ett for kvinner og ett for menn, med ca. 130 senger hver. De fleste pasientene hadde en psykisk utviklingshemning, men det var også mange pasienter med rene psykiatriske diagnoser, særlig schizofreni. Om lag 25 % av de innlagte var demente, og over en tredel var pleietrengende. Det var ingen fordeling av pasientene etter diagnose, men delvis etter funksjon, slik at de mest selvhjulpne bodde sammen.
Det var tilsyn ved psykiater en gang i uken og somatisk tilsyn ved behov. Sykepleier ble også bare tilkalt ved spesielle behov. Den store gruppen personell bestod av pleiere supplert med pasienter som var friske nok til å ta del i stellet. Om nettene hadde tre pleiere ansvar for alle de 130 pasientene. På et av sykehjemmene var det fortsatt timannsstuer, men det var planer for ombygging. Selv om personalet strakk seg langt i bestrebelsene på å gjøre forholdene optimale for pasientene, også ved å arbeide utover vanlig arbeidstid, var de helt avhengig av at de ”friske” pasientene deltok i omsorgen for de dårlige.
Arbeidsterapi var den viktigste basis for behandling. Det var store gårdsbruk ved sykehjemmene og mange av pasientene arbeidet der. Aktivitetstilbudet ellers var stort og variert med maling, keramikk, brodering og lesing av aviser og ukeblader. Bruk av musikk og teater som ledd i terapien var fremtredende. Vi fikk oppleve både dukketeater, pantomime og flotte sanginnslag under oppholdet.
Det ble lagt stor vekt på at pasientene skulle føle seg hjemme. Personalets omsorg for pasientene ble det lagt stor vekt på og mange av de ansatte tok pasienter med til sine private hjem. Alternativet for disse pasientene er gjerne et liv i dyp fattigdom og mulig tigging. Det å få et familiemedlem med psykisk utviklingshemning eller en psykiatrisk sykdom er skamfullt og forsøkes i stor grad å holdes skjult.
Ingen pasienter ble utskrevet fra de psykiatriske sykehjemmene. Gjennomsnittsalderen ved inntak var ca. 50 år. Alle innlagte kommer fra sine hjem. 2 – 3 % er innlagt etter tvangsvedtak, resten er innlagt frivillig, men har reelt sett ikke noe alternativ til å bli boende på sykehjemmet. Ved behov for bruk av tvang ble alltid psykiater tilkalt for å bestemme hvilke former for tvangsmidler det var aktuelt å benytte (mekaniske, medikamentelle, isolat).
Institusjonene ble finansiert i form av et kurdøgnsystem hvor staten betalte ca. 3 000 kroner per pasient per måned. Alle pasientene ble trukket 70 % av pensjonene, penger som staten brukte til finansiering av institusjonene. Vedlikehold og nybygging kunne foretas i den grad det var overskudd av driften. Lønn utgjorde 70 % av utgiftene og gjennomsnittslønnen for en pleier var ca. 2 000 kroner i måneden.